hits

Et virrvarr av tanker...

Full panikk...

Det er flelsen jeg sitter med nr jeg tenker p de neste mnedene. Det neste ret. Uvissheten vi sitter med n, om hvor i verden du havner. Det eneste som er sikkert er at du kommer til reise. Om det blir en liten tur unna, eller mange timer vet vi ikke. 

Det gjr vondt tenke p prioriteringene dine de siste dagene. Du har nedprioritert meg, og det srer. Jeg vet du ikke mener det, men det srer. Det gjr vondt sitte hjemme uten vite noe om hva du gjr eller tenker. For snakke for deg er du ikke s flink p. 

Det vekker noen vonde tanker og flelser sitte i denne situasjonen. "Bryr du deg egentlig? Er du faktisk villig til satse?"

Du har latt vre si noe om hva du tenker fremover. Jeg vet du er redd, det er jeg ogs. Livredd. 

Jeg skulle nske vi kunne rmme. Dra bort sammen. Som vi egentlig hadde planer om. Fr livet kom i veien for alt det gode vi hadde lyst til. Hverdagen smeller hardt i bakhodet nr man frst fler ting gr i riktig retning. 

Ferien vi hadde planlagt gikk i vasken. Det eneste jeg klarer glede meg over n er at du skal vre hjemme en uke ekstra fr du drar. Flaks? Ja, kanskje... 

Jeg gruer meg til du setter deg i bilen kjrer vekk her i fra. Vi vet ikke om du kommer tilbake p fast basis, eller bare besk. Tilbake kommer du uansett, det vet vi begge. Og jeg blir komme etter deg. Bde p besk og fast basis. Det er oss to, det er vi enige om. 

Lykkelig, det er ogs en flelse jeg sitter med.

Jeg fler meg s uendelig lykkelig over ha funnet en som deg. Du er s fin, bde p utsiden og innsiden. Selvom du kanskje ikke alltid klarer se ting fra begges sider, s er du helt fantastisk.

Det finne en slik person som du, det hadde jeg aldri i livet trodd jeg skulle f oppleve. 

Det er aldri kjedelig nr vi to er sammen. Det er alltid latter, glede og smil. Kjrlighet. 

Men, panikken stiger. Jeg er livredd for hva som kommer til skje de neste mnedene. Klarer vi vre fra hverandre s lenge? Styrker det oss?

Det er aldri en garanti uansett, det vet vi begge. Det viktigste er at vi er villig til prve. Du og jeg. 

Usikker fremtid...

Det kommer en tid hvor alt det gode kommer til en ende... 
Det blir forandringer, store og sm.
Du skal flytte, jeg blir igjen.
Hvordan i svarte skal vi klare dette da?! 

Det kommer en tid hvor alt det gode kommer til en ende...
Det skal bli goder, bde mange og f.
Kjreste eller venn?
Hvordan i svarte skal vi klare dette da?! 

Det kommer en tid hvor alt det gode kommer til en ende...
Enden er det ikke langt igjen til.
Skal jeg komme etter deg? 
Vi har snakket varmt om en fremtid sammen.
Hvordan i svarte skal vi klare dette da?! 

Det kommer en tid hvor alt det gode kommer til en enda...
Du og jeg, sammen fr vi det til! 
Jeg elsker deg, du elsker meg.
Vi har snakket varmt om en fremtid sammen, 
for svarte - dette skal vi klare! 

Tekst: Privat

 

Jeg savner deg...

Den beste flelsen i verden er hre stemmen din. Den rolige, dype, fine stemmen din. Den gir meg flelsen av trygghet. Flelsen av vre nr deg, uansett hvor mange mil unna du er. Det er tft vite at du ikke er rett rundt hjrnet. Men, f snakket med deg p telefonen hver dag... Det gjr meg trygg. Jeg veit du er en flott person. En person man kan stole p. Herlighet, jeg savner deg.

Dette er som en drm. Det ha deg s kjr. Du, kjre vakre deg, du gir meg s mye trygghet. Enda s usikker jeg kan vre. Med deg fler jeg meg trygg og selvsikker. Det er ingen ting som kan stoppe meg. Du sttter meg i alt jeg gjr. Du viser meg vei, nr jeg gr feil retning. Det er s magisk vre med deg. vre nr deg. Herlighet, jeg savner deg. 

Det er heldigvis ikke lenge til du kommer hjem igjen. Hjem til ditt andre hjem. Her hvor du har plass. Her hvor du har et hjem komme hjem til. Jeg venter p deg, kjre deg. Leiligheten er tom uten deg. Det er rart ikke ha deg her. Men, jeg vet du snart kommer hjem igjen. Det betrygger meg. Du som er s flott og fin. Jeg gleder meg til se deg. 

Be mine...

Det er flelsen av frustrasjon, usikkerhet og kaos som tynger henne mest. Hvorfor skal hun delegge alt for seg selv? Nr hun endelig finner noen hun kan stole p, s skyver hun dem vekk. Hver eneste gang. 

Det er aldri enkelt la seg selv bli glad i ett annet menneske. Spesielt ikke nr hun sliter med seg selv langt der inne. Nr da hun mter et menneske som gjr verden til et bedre sted, som gjr hun til et bedre menneske, da setter hodet og tankene igang p full maskin. Det er overveielser p alle mulige plan og fronter. Det er alt for mye flelser, og alt for lite ord. Hun fler seg kvalt av sine egne flelser. Hun er sint fordi hun ikke klarer sette ord p dem. Det blir gjerne bare et teit standard svar, istedenfor si hva hun virkelig fler. 

Det fle seg innestengt i sitt eget hode er en flelse hun ofte kjenner p. Spesielt om det er noe hun nsker si til denne spesielle personen. Tankene tar kontrollen, spinner ordene vekk og der sitter hun.... i totalt taushet. Det er s mye hun nsker si. S mye hun nsker vise. Men tankene lar hun ikke fullfre. Det er et resultat av ha blitt dypt sret en gang for mye. 

Panikken kommer snikende med en gang hun innleder en samtale med noe hun gjerne nsker f sagt. Nr hun fr et sprsml tilbake stopper det hun i fullfre. Svarene som str p lerret i hodet kommer ikke ut. Det er ingen sjans! Det er s vanskelig, s tungt og s vondt. Men hvordan skal man i det hele tatt klarer lse noe snt? 

"Jeg er s glad i deg, veit du det?! Jeg nsker s gjerne utvikle dette videre med deg. Det er s vanskelig for meg f satt ord p alt jeg fler. Jeg fler jeg m gjemme meg unna mine egne flelser. Det kan virke som at jeg er tff, kald og fattet i nesten alle situasjoner. Men, sannheten er at jeg kun nsker vise glede, kjrlighet og varme. Men, dette klarer jeg bare ikke. Jeg har prvd, og jeg prver fremdeles. Jeg skulle nske du kunne stille meg de rette sprsmlene, helt frem til du fr et ordentlig svar. Jeg skulle nske du kunne kommet til meg nr jeg ikke skriver det. Overrask meg, jeg elsker det! Jeg satt s stor pris p at du kom til meg den ene dagen, og sa hvor mye du hadde savnet meg. Vi hadde bare vrt fra hverandre en kort dag, men allikevel klarte du sette ord p hva du tenkte og flte. N har jeg sitti motet meg opp for sende deg en melding. Jeg veit du er ute med noen venner, og kanskje du fler jeg maser. Men, du gir meg s lite tilbake. Det er helt tipp topp nr vi er sammen, du og jeg, men det er s vondt nr vi er fra hverandre. Jeg er pratsom, du er ikke fult s pratsom. Kanskje du da syns jeg maser om jeg sender deg en mld n?! Hoff, jeg vil s gjerne at du skal komme hit. Det gjr s vondt at jeg ikke klarer si det til deg. At jeg bare fjaser det hele bort. Kom hjem, vr s snill, kom hjem. Det aller vrste er at meldingen til deg er klar. Jeg klarer bare ikke trykke send. Jeg er alt for feig, alt for usikker. Kanskje det er derfor jeg skyver alle unna, fordi jeg er s usikker selv? Men, s mange ganger jeg har blitt sret. Og sist stakk det dypt. Jeg trenger en form for bekreftelse p at du er min p en mte. Jeg veit ikke helt hva, men noe. Skulle jeg bare trykket send?! Hvorfor gjr du meg s glad og usikker p en og samme tid?! Det er frustrerende. Jeg skulle nske du kunne pnet deg litt selv ogs. Kanskje jeg hadde klart pne meg til deg ogs... 

Vr s snill kom hjem, kjre. Jeg savner deg. Jeg savner nrheten av deg." 

untitled

Det er ingen som liker en feit jente, hvorfor prver alle trkke det i trynet p meg da?! Ja, jeg er tjukk, jeg er god og rund p hele kroppen. Jeg hater kroppen min. Men jeg klarer ikke gjre noe med det. Uansett om jeg spiser mindre, om jeg spiser i det hele tatt, s viser vekta det samme. Og nr jeg frst spiser spiser jeg for store porsjoner, og for mye drit mat. Hvem er det som noen gang kommer til like meg? Ingen. Ingen har vist interesse siden januar i fjor, uansett hvor pen jeg har prvd vre. Hvorfor m livet vre s vanskelig? Hvorfor er jeg ndt leve i denne kroppen, med s lav selvtillit, s lav styrke og s mye hat mot meg selv? Kan jeg ikke bare avslutte det?

Det typiske er at nr det endelig begynner ordne seg litt i livet mitt er det ting som virkeilg tar av rundt meg, og hele verden detter sammen igjen. Fr jul begynte ting se veldig lyst ut, jeg hadde endelig ftt drmmeleiligheten, jeg har god konomi, jeg har verdens beste venner og jeg har verdens beste hest. Men s kommer mamma p besk, og med en setning er verden delagt. "Pappa og jeg skal skilles, g fra hverandre". Jeg trodde ho kom p besk for vre med meg her i byen, men s kommer ho egentlig bare bringer jvelskap og drlig stemning inn i livet mitt igjen. Jeg prver vre sterk, jeg prver smile vre takknemlig for alt rundt meg. Men jeg fr det ikke til alene. Jeg har en eksamen p mandag, en konteeksamen pga jeg strk i den til jul. Jeg kommer til stryke med glans. Det frister mest bare slutte, slutte med alt. Jobbe, spare penger, kjpe hesten jeg har p fr, og leve p det jeg fr gjennom jobb. Jeg vil ikke dette mer. Motivasjon har svikta helt.

Jeg er sikker p at om jeg ikke hadde hatt hesten i livet mitt akkurat n, s hadde heller ingen person bak "my personal secrets" sitti skrevet til dere n i skrivende stund. Til gud veit hvem skriver jeg mine innerste tanker. Hvorfor? Fordi jeg m dele. Jeg er ndt f det ut. Jeg har prvd dagbok, men det gr ikke. Jeg har prvd skrive det p pc'n uten publisere, men jeg drar det opp og lar det gnage enda mer. Jeg hater meg selv, det eneste jeg liker ved meg selv om dagen er det falske smilet jeg klsjer i trynet hver gang jeg mter andre. Jeg elsker hesten min, og det er der smilet er ekte. P jobb, skole og med venner.. Jeg fler meg falsk, jeg fler meg feig og jeg fler meg svak. De har flotte kropper, fantastisk utstrling og de har kjreste. Alle sammen. S sitter jeg her og fler meg som det femte hjulet p vogna, hver gang. Hvorfor skal det vre snn at "alle andre" har og ikke jeg?! Jeg prver, men feiler hver gang. Skulle nske ting var lettere, eller at ting kunne bare skje i kroppen s jeg og kunne bli penere. For n, per dags dato, er jeg stygg og forferdelig. Jeg fler meg snn i alle fall. Hva alle andre sier driter jeg langt i. Etter april 2014 har ting vrt veldig bra egentlig, var ca da jeg fikk hesten ogs. Men n, etter jula... Motivasjon har svikta, min evne til vre positiv hele tia er langt borte. Jeg har mest lyst til .... Nei det vil jeg ikke si en gang. Men dere skjnner det sikkert. Det er lenge sia jeg har skada meg selv, men det frister. Frister mer og mer for hver dag. Jeg hper jeg ikke kommer til sprekke, men det tror jeg gr drlig, for n har jeg det rett og slett ikke bra med meg selv. Jeg prater ikke med mamma heller, ikke etter at ho har svikta oss p den mten. Jeg fler meg skyldig i det, og det er ingen god flelse uansett om du er voksen eller barn.

F. M. L...

Oh happy day!

This is my year, this is MY year, THIS IS MY YEAR!

Jeg smiler, ler og bare er kjempe glad om dagen. Mr. Man kommer til byen p fredag, endelig. Jeg har ikke sett han p over et r. Eller er det et r n kanskje?! Samma det. Det er snart et r, eller s har vi allerede runda et r. Tror det er det sistnevnte. Kanskje han er dritt lei av alt maset mitt om at han br ta seg en tur nedover snart, eller s er det fordi han har lyst. Hvem veit? Ikke jeg i alle fall. Og i tillegg til at han endelig kommer srover - tror du ikke at kjekken sjl skal sove her eller?! joda! Jeg skal hente han p flyplassen p fredag, han skal bo her, dven, n m jaggu vinterpelsen av legga,og vre med meg p fest.. P lrdag! HURRAA!!! Jeg er virkelig i himmelen. S sjukt glad. Det aller vrste, eller beste, med dette er at jeg har prvd lenge komme litt over han, pga jeg aldri hadde trudd jeg skulle f se han igjen. Men det har liksom aldri gtt. Uansett hvem eller hva jeg har gjort har han alltid vrt i bakhodet mitt hele veien. Vi har prata hver dag, sendt lange mld via facebook og bare holdt kontakta i ett helt r. Dven. Jeg har vel kanskje aldri gitt helt opp innerst inne. Jeg veit ikke hva det er med han, hva som gjr han s spesiell for meg. Men han er bare utrolig ... Verdt ha i livet mitt! Gleder meg veldig til han endelig kommer nedover, som du kanskje har forsttt n. Det skal bli s artig! Skal ogs prve kose meg p festen... Jeg er kjempe nervs, og innerst inne er jeg livredd. Sist gang gikk det jo veldig skeis. Sist jeg var ute ble jeg dopa ned, og husker ikke noe fra vi kom p byen til jeg vknet dagen etter. Det var ordentlig ubehagelig, og jeg hadde vist oppfrt meg p min vrst tenkelige mte. Etter dette har jeg ikke turt drikke offentlig. Tok et par l med broren min nr han var her p besk, men vi var jo aldri ute. S nei, litt blanda flelser for dette her egentlig. Men jeg har fri fra jobb hele helga, jeg fr se Mr. Man, han skal bo her, hos meg, hele helgen. Egentlig veit jeg ikke hvor lenge han skal vre i byen. Kanskje jeg skal kidnappe han og bare la han flytte inn?! JA! Nei.. JO! h.. Fr n virkelig hpe at det blir en utrolig koselig helg, noe jeg regner med, og at festen blir som forventa. Og at jeg tr i det hele tatt drikke ute.. huff...

Dette er mitt r, eller?

I skrivende stund sitter jeg med en stor klump i magen. Det er trer som presser p, og jeg kan begynne grine nr som helst fler jeg. P mandag skal jeg ut, ufrivillig, g p ski med tung sekk i 5 dager. Jeg har s jvlig lite lyst som det gr an! Vi var ute et dgn for et par uker sia for prve ut utstyret vrt til denne turen. Det var en jvla dritt tur. Det var s jvlig, det var vrre enn det jeg har vrt borti fr - og jeg har vrt borti mye nr det kommer til psykisk og fysisk smerte i forhold til yte maximalt og dra kroppen med seg uansett. Jeg veit jeg kommer til klare denne turen, uten problem. Men jeg gruer meg. Klarte tross alt forrige tur, selvom jeg kom hjem med brannsr p skuldrene og bl bein. Jeg hater g p ski. Kan ikke fatte at skolen setter opp 5 jvla dager vi m vre ute... DRIT! I tillegg har jeg kjempe hjemlengsel. Og det hjelper ikke srlig mye p. Etter at M dro hjem tidligere i uka har jeg bare begynt savne hjemme mer og mer. Har bestilt reise hjem, men det er enda et par uker til jeg drar hjem. Men h.. Er det mulig?! Dette ret skulle vre mitt, det skulle g min vei... Det har vrt et supert r hittil, klart s mye mer enn jeg trodde jeg skulle klare. Men n s fles det som at alt faller i grus pga en dum tur. Men men... Fr tenke positivt, om en uke p denne tia sitter jeg med sjokolade og brus bare koser meg her i hybelen igjen..

Unormalt, men godt..

I gr var en utrolig god dag. Jeg kjente meg levende hele dagen, hadde ftt sovet ordentlig godt ut og starta dagen ufattelig bra! Jobb gikk fort og var moro, til en forandring. Etter jobb var jeg i byen kjpte meg det dyreste klesplagget jeg noen gang har kjpt, en dunjakke. Men jeg trenger det til en snhuletur jeg skal p seinere i mars. Jeg kjpte en bursdagsgave til ei venninne, en liten gave til meg selv - ja, neglelakk. Det er ingen hemmelighet at jeg er helt avhengig av neglelakk. Jeg har s mange at det nesten er flaut. Alt fra Depend til Essie, dyre og billige. Jeg kom hjem, tok p meg skjrt frivillig, ja frivillig, og pynta meg. Det fltes godt pynte seg, f p seg noe fint og vre veldig jentete. Det er helt sykt. Jeg som vanligvis er motstander av ALT som heter kjole og skjrt og sminke, men i gr ville jeg selv pynte meg litt ekstra. Jeg var sjfr i hele natt, noe som egentlig var helt greit. Jeg hater ta penger fra folk, s syns det var greit med en liten mynt som betaling, men fikk nok ganske masse mer enn jeg egentlig sa jeg skulle ha. Men det gjorde meg ingen ting. Jeg koste meg hele kvelden, fikk dansa litt - ja jeg danser edru uten problem. Jeg fikk mtt et par kjekkaser og snakka med de som betyr noe for meg. Ble s klart litt seinere i sengs enn jeg egentlig hadde planlagt, men det var verdt det. I dag tidlig gikk jeg p vekta bare for moroskyld for se, og jeg fikk meg en skikkelig god overraskelse. Jeg har gtt ned 3 kg siden jula, uten egentlig gjre noe for det! S kanskje jeg skal vre flinkere framover n da, s kanskje jeg kommer meg ned til drmmevekta snart. Jeg m sette meg ml, og leve for oppn dem! Det er n sikkert og vist. I dag er ogs en god dag, selvom jeg har bde jobb og skolearbeid hengende over meg. Men jeg er bare s glad om dagen. Jeg kjenner meg levende, mer levende enn noen sinne. Og veit du hva? Jeg liker det! Det er godt kjenne seg s godt selv. Det er s lenge siden sist. Forrige gang jeg flte meg s glad og ikke fjrn m ha vrt nr jeg var 12-13 r. S ja, jeg skal nyte hvert eneste sekund av det!

Last day...

Se en annen vei,
ikke rett mot meg.
Jeg vil bare gjemme meg bort,
g hnd i hnd med sort.
Bli en skygge i nattens mrke,
det vil ikke vre en tre trke.

Enveisbilett til skyggeland.
Finne en drmmemann.
Som kan fjerne alt det som gjr vondt,
ikke la meg tenke p alt som er ondt.
Bli en skygge i nattens mrke,
det vil ikke vre en tre trke.

La meg gli av sted,
endelig la meg f fred.
Blodet renner nedover,
jeg vet alt endeilg er over.
Bli en skygge i nattens mrke,
det vil ikke vre en tre trke.


Tekst/foto - privat.

A new life.

Noen ganger lurer jeg p om alt er verdt det. Om det jeg har gjort har betydd noe for andre rundt meg. Om noen har sett hva jeg faktisk har ftt til, og hvor mye jeg har sttt p for klare det jeg har oppndd. Er det verdt det? Eller lurer jeg meg selv?

Dagene er lange, det er lite som skjer og s klart har jeg mtt enda en dust. "Jeg er ikke klar for et forhold akkurat n". Hallo?! Ha baller nok til si det til meg da, og ikke bestevenninna mi i fylla. Enda s tekster han meg hver eneste dag. Hver dag! Og mener det er alt for lenge siden sist vi mttes, og at vi m mtes snart. Idiot. Jeg vet i alle fall at jeg vil finne en jvla sexy topp ha p meg p festen p fredag, selvom jeg ikke skal ut s kan jeg da alltids f lov til vise meg fram p vorset?! For helt rlig, hvem er det som drar ut p byen p valentines day? Jo, alle klfingra og nasty mannfolk, og desperate kvinner. S neitakk, jeg str fint over byturen - vil heller kose meg med sprit og venner fram til de drar.

Nok om det... Noen ganger kjenner jeg ikke igjen meg selv. Hvem var jeg fr egentlig? Fr jeg flytta, opplevde nye ting og satte meg selv egne og nye grenser og ml? Jo, jeg flte jeg hadde alt jeg trengte.. De beste vennene jeg kunne f, de som virkelig brydde seg og tok vare p meg. Jeg flte at jeg hadde et sosialt og godt liv, en god klasse - uten mobbing til en forandring. Men jeg skal vre rlig si det n, jeg viste ikke at jeg hadde det s jvla rva. Etter ha flytta har jeg blitt et helt nytt menneske. Jeg kjenner ikke igjen meg selv hjemme fra til n. Jeg har ftt en helt ny start, et helt nytt liv og jeg elsker det. P en mte hater jeg det, fordi det er nr jeg flytta jeg s hvem de virkelige vennene mine var. Og dessverre, det var ikke mange av dem. Dere gav faen, og jeg kunne ikke brydd meg mindre akkurat n.Jeg ser hvem som er mine virkelige venner her hver eneste uke, dag, time. Det er dere som faktisk bryr dere, som tar seg av andre. Jeg har ftt nye, fantastiske og ekte venner. Det er ei venninne hjemmefra som aldri kan bli sltt, s klart, men ho er bestevenninna mi. Men ho jeg trudde var min beste venninne, dra til hlvette med deg,tenker jeg ikke p lenger. Ikke fr n nr jeg begynte nevne gamle venner. Jeg kalte deg bestevenninna mi, fordi jeg trudde du s p meg p samme mte. Helt til jeg fr vite stikk motsatt. Du gav faen i 6 jvla lange r. Ja, du stilte skikkelig opp for meg den ene gangen jeg trengte deg mest, men i ettertid har jeg tenkt p - gjorde du det fordi du ikke trudde jeg hadde andre? Var det et skalkesjul for din egen del fordi du var en s jvlig drlig venninne ellers? For du, nei du kunne jo ikke prate med meg om noe. Ingen ting. Og ikke lytta du p meg heller. Du sa bare "Ja, mm, ja, okei" til det jeg sa. Alltid. Jeg lytta, hver gang, jeg prvde... Du mener du sjl sto opp for meg, men jeg tviler sterkt. Du har alltid vrt en bitch, det har du sagt selv, og jeg kan godt skrive under et diplom i "Den styggeste drittkjerringa av en bitch jeg noen gang har kjent" til deg. Bitch.

Det flytte har virkelig lrt meg masse. Hvem mine ordentlige venner er, hvem jeg kan gi blanke i og hvem jeg burde kjempe for. Jeg har ogs lrt at jenter som venner ikke er noe problem. S lenge du finner de ekte jentene, som ikke er falske hurper. Som du kan stole ordentlig p, som lytter, og som alltid tar telefonen fordi man nsker prate uansett nr p dgnet det er. Gurimalla, dere betyr s mye for meg. Vi samles minst 3 ganger i mneden, fast, og det er en tradisjon jeg hper vi kan ha for alltid. Det er den beste dagen i uka.

Men det er disse dagene jeg undrer... Undrer p om det jeg har gjort og opplevd hittil er verdt det?! Var det g gjennom barneskolen og undomsskolen som mobbeoffer virkelig ndvendig? Hvorfor turte jeg ikke st opp for meg selv da? Hvorfor ble det snn? Var det ret ute i arbeid verdt det? Var det verdt endre p rutinene p arbeidsplassen? Gav det egentlig noe mening for andre rundt meg, eller var det bare mestringsflelse for min egen del? Jeg undrer, og undrer... Jeg fler meg litt fortapt. Ganske s ensom, og en smule irritert. Jeg burde ikke tenke snn, ikke s bra som jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Minus de 2 ukene jeg l sjuk. Men det er lov - da skal man vre miserabel, i mitt hode. Men ellers har livet vrt fantastisk. Men n, s klart, nr alt virker ordne seg, kommer de stygge tankene. Det er ikke noe nytt, og jeg har kanskje bare ventet p det. Men det er s tragisk. HVORFOR? Hvorfor kan ikke jeg for en gangs skyld f lov til vre glad, smilende og skikkelig fornyd i mer enn 5 minutter?! Er det virkelig verdt det? bryte meg ned hver eneste gang... Er det verdt det??

Time goes by...

Tiden flyr i godt lag - sier de.

Jeg skulle nske jeg kunne holde fast ved alle gode opplevelser livet har gitt meg. For n er det veldig f av dem. Ligger hjemme p sofaen, sjuk p 6 dagen og jeg kjeder meg ihjel. Jeg mangler energi, og fler hverdagen er totalt bortkasta. Eneste positive jeg finner ved det er at jeg faktisk kan strikke. Eller, jeg har lrt meg det. Har strikka 3 pannebnd p disse 6 dagene, sett 3 serier med 3-4 sesonger p rundt 10-20 episoder, x antall filmer og prata med andre. Da kan dere selv tenke. Jeg hater vre sjuk, for nr jeg frst blir sjuk er jeg gjerne blst av banen i over ei uke. Stemmen er fortsatt p halv 12, halsen er ikke vond men det er fordi det er fylt opp med slim og drit... Nesa - den er aldri helt pen, men n fr jeg jo f**n ikke puste. Han drre kjekkasen har funnet ut at det snakke med min bestevenninne i fylla var jvla lurt, og nevnte at han ikke ville ha noe forhold. Han hadde lyst si det til meg - nr han var dritings, men da fikk han kjeft og beskjed om gjre det edru. Har jeg hrt noe? NEI!Det er bare barnslig. Jeg har ikke tatt noe initiativ til prate med han p en uke, men allikevel popper det inn en mld hver dag. Eller, ikke i dag, det er rart men ogs egentlig helt ok. Er du ikke voksen nok, eller tff nok, til vre rlig mot meg - da kan du dra deg til h*lvette og lenger... Og om folk er falske og egentlig ikke vennene dine nr du faktisk har ofra en hel del av livet ditt p dem, da kan de ogs dra langt til gokk og lenger - gjerne bli der brenne ogs. Bah.. Jeg vil bli frisk, jeg vil trene, starte kostholdet mitt ordentlig igjen og komme ordentlig i gang. Jeg er jo egentlig s motivert, men en uke med drit i kroppen og bare supper og junk s blir hele kroppen bare delagt. Har ikke klart spise noe med harde kanter p ei uke pga halsen. Og i dag har jeg nesten ikke spist. Det er heller ikke bra. Jeg m komme igang med de gode vanene og rutinene igjen. Ikke spise mkkamat og godter. I morgen m jeg dra meg ned p butikken f handla inn noe godt av bde frukt og grnt. Kaste alt det usunne som frister, da blir det lettere endre det mens jeg blir frisk. Jeg VIL s gjerne bli frisk snart, og orke vre ute eller i det hele tatt gjre noe. Det kjre inn til byen, og vre der en time, og kjre tilbake - som totalt sett tar da 1,5 t, det er jvlig nok. Da er jeg helt skutt.. BL! Helt frisk blir jeg aldri, det vet jeg, men jeg vil bli kvitt disse kyllingene i halsen og komme i gang med livet igjen. Og gjerne f meg ny jobb p kjpet, snn at jeg har noe gjre i ukedagene. Da ville jeg vrt veldig glad alts, snn btw. Men n er det nok klaging. Dagen er over, jeg burde ha lagt meg, i morgen skal jeg bli bedre. Hper jeg.

How the h*ll?!

Hvordan klarte jeg rote meg borti deg? finne en som er s utrolig flott, vennlig og morsom? Sukk.. Jeg er fortapt.

Ja, jeg har mtt T igjen. Ikke nok med det, men jeg har ftt vite at han er personlig trener. Dven... Lille bolle meg og den supertrente og fine fyren!? Det kommer aldri til g bra. Jeg m vre rlig si at jeg er litt nervs for hvordan det kommer til g. Men s lenge jeg har trua s gr det jo bra, tror dere ikke?! Dessverre, denne bloggen har blitt mer som en dagbok for meg de siste dagene, men det er godt f delt alt. Sort p hvitt. Virkeligheten som den er, uten pakke den inn i bomull. Jeg tror jeg er blitt gal. Fr kunne jeg ikke ha godter liggende i huset uten g spise n og da, men etter helga, etter ha blitt bedre kjent med T, har jeg virkelig biltt motivert til klare dette her. Jeg SKAL klare g ned slik jeg vil selv. Jeg SKAL finne motivasjon nr jeg er langt nede. Akkurat n lever jeg p en god flelse, som jeg skreiv til L i gr "I'm walking on sunshine!" T motiverer meg til leve bedre, ikke at han har sagt noe noen gang, men jeg bare blir motivert av tenke p han. Motivert til gjre skolearbeid, trene og spise mer riktig. Legg meg inn p mentalsykehus snarest om dere syns dette er for ekstremt. Jeg tror dette har en veldig positiv effekt p meg! Jeg vil at det skal vare lenge, og at jeg klarer knipe tak i motivasjonen og leve med og p den til jeg klarer n mlene mine, og s klart opprettholde disse og skape nye. Hvordan er det omges med en personlig trener?! Nei gudveit. Vi fr se. Skal mte han igjen snart, seinere i uka. Jeg blir s ufattelig glad nr jeg tenker p han og det hele. Vi mttes i gr, og det var s utrolig koselig. Fikk et nattanuss igjen, og det kribler i hele kroppen. Bde da, og i hele dag. Akkurat kommet hjem fra trening n, og det blir nok en kt til seinere i dag. Kanskje intervaller, vi fr se. Men jeg fler jeg har spass energi at jeg klarer litt til. Selvom lra mine bare dirrer n, sittestillende.

Omvendt

Gr det an at noen situasjoner bare blir snudd p hodet? At de situasjonene du er vant med ender drlig, for en gang skyld kan ende godt?! Det er i alle fall ikke noe i veien med hpe.

Etter min fyllefiasko p fredag har egentlig ting blitt veldig bra. Jeg smrota jo med en fyr p fredag, og tydeligvis har jeg gitt han nr mitt. For si det mildt s kan jeg ikke huske ha skrevet p bloggen her heller midt p natta. Uansett. Jeg tenkte egentlig ikke noe srlig over at han jeg rota med var kjekk eller morsom eller noen ting, men alts det er han. Jeg kjrte han og en annen kompis av han hjem fra byen i gr etter jobb, og ble sittende prate med T i over 1 time. Ikke nok med det - men han faktisk huska hvem jeg var, og virka interessert i mte meg igjen. S i dag har jeg faktisk vrt hos han, der han bor, og prata og ftt en "humor-leksjon", som om jeg trengte det. Det var utrolig koselig og morsomt, og jeg fikk egentlig en veldig god flelse inni meg nr jeg var med han. Litt smnervs egentlig, men p en god mte. Har nesten nettopp kommet hjem, han skal p jobb i morgen og jeg skal tidlig opp selv for prve skru dgnet tilbake. Jeg hper egentlig p at jeg kan mte han igjen i morgen. Fr jeg gikk fikk jeg ogs et kyss, og det fltes ikke feil eller rart, det fltes helt riktig. Jeg savner vre med noen p den mten jeg er n med T. Selvom det bare har vrt et par dager, men jeg har en god mageflelse overfor dette. Hper den stemmer. Om s, s kan det hende at jeg faktisk har mtt en flott person som kanskje kan bli noe mer enn en venn. Men jeg tr ikke si noe sikkert, ei heller hpe p noe. Vi fr la tiden vise hva som skjer...

Enjoy life...

Jeg nsker meg en ls til tlf som gjr at jeg ikke fr brukt den mens jeg er ute fester. En som jeg kun kan fikse lse opp tlf nr jeg er i edru tilstand. Kan noen skaffe meg en snn?!?

Jeg er s skamfull. Jeg skulle nske jeg kunne la telefonen vre i fred nr jeg fr i meg alkohyler. Virkelig. Det er som en sykdom, spesielt nr man er interessert i noen du vet du kan f kontakt med p tlf p en eller annen mte. Er det mulig. L, K og jeg dro ut p en fest i gr, og udugeligheta starta vel egentlig allerede fr vi dro ut, p vorset. For det frste s hang jeg en bamse, som vi lata som var ei jeg kjente fr men som jeg ikke tler trynet p n lenger. Vi hoppa i sofaen, plagde naboene mine og var skikkelig p fjortis-fylla. Huff. Ikke nok med det, men vi klarte sende et toppls bilde til M, s klart. Og pga det dela vi kvelden hans. Eller jeg dela hans kveld der han er n. Han har tydeligvis gtt vrt sint, eller furt, for at han var redd jeg hadde sendt det til flere. Noe jeg ikke gjorde. I tillegg fikk jeg ikke lov av K og L til sende han noen ting p snapchat ila hele kvelden, og de passa p holde meg opptatt p en eller annen mte. Jeg hadde ikke mulighet til se p mobilen fr jeg kom hjem. P vei hjem s klarte jeg dette p rv, fordi det er s utrolig glatt utenfor her jeg bor, og da flte jeg virkelig et stort behov for sende M en mld. Da fikk jeg vite at han var litt bekymra, og det er det jeg husker... I dag har jeg ftt mer forklaring p hva jeg har sagt, og hva jeg har sendt. Huff. Jeg er ikke stolt av meg selv i det hele tatt. Kan det ikke vre mulig bare lse telefon for en hel kveld og la den vre?!

Men p en annen side fikk jeg jo litt positivt ut av det og. For han sa selv at han ble litt redd og snurt fordi han trodde jeg hadde sendt det bildet til flere. Kanskje det betyr at det jeg er nyskjerrig p om jeg fler, at han og er litt nyskjerrig p det?! Kanskje? Hvem vet vel det egentlig, det kan vre tilfeldig ogs. Det som bekymrer meg mest er det at han er en plass n med en jeg har vrt smforelska i fr, og som har bedt meg p date fr. Jeg er livredd for at de to prater sammen om ting. Det kan vre en smule pinlig.. Men men. Jeg hadde en fin kveld til tross for ikke prate noe med M fr jeg kom hjem. Jeg koste meg, og virkelig nyt livet!

I'm me.

Jeg fikk ett eneste rd i dag. Det var holde meg unna deg. For si det mildt - det gikk bde rva bra.

Hvorfor ikke bare drikke vin til en blir fin, og s dra ut og bruke masse penger p alkohol og kose seg med randoms. Jeg kommer garantert ikke til huske mye av dette i morgen. Jeg har da tydeligvis hooka opp med en som heter T i kveld, noe jeg bde angrer og ikke angrer p. M er jo bare treig og tragisk uansett. Men det bekymra meg at han sa "du er s opptatt" i sta. Det liker jeg ikke, og det var jeg ikke. Eller jo, jeg var ganske opptatt med T men samtidig ikke opptatt i det hele tatt.. Huff.. Ikke har jeg mtt han eller noe enda, men enda fler jeg meg som den rttne kjerrninga. Men men, jeg fikk klina og kosa meg. Vrt litt vill og ungdommelig igjen i kveld. Og DET setter jeg pris p. Dm meg s mye dere vil selv, jeg bryr meg ikke. Jeg er meg, og dere er dere selv. Hvem bryr seg egentlig!?

Ja, jeg hooka opp med T, ja jeg fler meg elendig overfor M, men samtidig syns jeg det med T var lideskapelig og utrolig moro. Vi fr se om han husker meg i morgen! Og om jeg klarer g i mrra?! Jeg har blitt dansa med over alt, og i tillegg ramla rett p isen med rva ryggen frst.. Flotte greier. hhhh... Gruer meg og gleder meg til jobbe i mrra. Vi fr se hvor masse vi husker da!? :)

Bad, bad, bad...

I min tro om at alle jeg kjenner har et lykkelig forhold, har jeg innsett hvor tragisk det er. Fordommer og dmming av andre sine forhold i det hele tatt er feil, og blir basert p overfladiske ting. Ikke deres private og intime liv. Noe jeg egentlig br vite godt.

Etter et par timer i tlf med min beste venninne har jeg n ftt vite at hennes kjreste er en skikkelig drittsekk. Dessverre. Han har en x-kjreste som bor et annet sted, som ikke lar han vre i fred. Ho prver delegge det L og han har n, og det syns jeg er forferdelig tragisk. Ho har grtt p tlf i 2 timer pga han. Bare pga at x'en er tilbake i bildet, igjen. Det er som det hele starta - urovekkende og usikkert. Jeg vet ikke hva jeg skal si til ho for f ho til roe seg ned, spesielt ikke nr jeg har mest lyst til dra finne han sl inn trynet hans. Han fortjener virkelig ikke ei s st og god jente som L er, ho fortjener noe som virkelig er bedre. MYE bedre. Kanskje jeg skal vre glad for vre den eneste single i gjengen enda?! Jeg slipper jo unna alt drama som hrer med. Slipper bekymre meg om gale x'er som stalker livet til den andre og deres nye partnere, og i det hele tatt den usikkerheten som er i starten av et forhold. Nei, p en mte er jeg glad for det, men p en annen mte s nsker jeg at jeg kan ringe eller prate med "the love of my life" hver kveld. Sove sammen med noen, eller i det hele tatt dele mitt liv med en annen.

Men en ting jeg ikke nsker, eller forstr, er hvordan L sin kjreste kan si til hun "jeg er s usikker og forvirra", og nr ho spr hvorfor s sier han bare "det vet jeg ikke". Han burde allerede n vite om han kommer til vre med L eller g tilbake til x'en. Han burde vite hva han fler, og i det hele tatt trre si det hyt. Ikke bare til L og vennene sine, men til seg selv. Han m trre vre rlig med seg selv, snn at han ikke setter andre rundt seg i en snn situasjon som L er i n. Jeg klarer ikke forst hvordan det gr an. Er han usikker? Ja, da br vel egentlig ho f vite det med en gang. Ikke f slengt en "jeg vet ikke hvorfor" i fleisen. Stakkars jente, ho er s god. Dette er verdens steste jente, og jeg virkelig digger ho. S mye som jeg har lrt om vennkap har jeg aldri lrt av noen. Jeg har lrt at jenter ikke trenger vre stygge med hverandre bak din rygg, eller vre med en gammel venn av deg som fisker etter detaljer om mitt liv uten denne venninna, eller all den jvla dramatikken. Jeg har lrt, det viktigste i flge meg, det sette pris p gode venner som alltid er der for meg, og som da er jenter frst og fremst. Jeg har aldri stolt ordentlig p jenter som venner fr denne flotte og ste jenta, og jeg klarer ikke fatte hvorfor folk skal oppfre seg s stygt mot henne...

Everybody, but me.

"La oss vre lykkelige, unge og flotte for en kveld og bare kose oss!" Ja, srlig. Jeg er snart 22 r og kjempe patetisk. Jeg har en hemmelig trang for se masse jentete serier om dagen, og skrikefilmer hvor man bare vil sitte grte i flere timer etterp. Liker det ikke i det hele tatt. Det er miserabelt. 22 r, singel og evig forelsket i det man ser p tv-skjermen - som igjen bare er skuespill... Hvordan gr det an?!

Alle mine venner har kjreste. Nei, vent, det er en som ikke har det, men tilgjengjeld har ho en fyr ho bare kan ringe midt p svarte natta uansett hvilken dag det er i ret. S har dere meg, lille meg. Singel og evig ulykkelig nr det kommer til kjrlighet. Hver eneste gang jeg blir kjempe glad, eller nrmer meg det jeg anser som en lykkelig livssituasjon, kommer en kommentar eller en hendelse som bare delegger hele driten. Som vanlig har dette skjedd i dag. S klarte virkelig legge gullegget for det jeg tenker over M. "Men, har han kommet med noen komplementer enda?" Nei, det har han kanskje ikke. Eller, jeg vet ikke. Hva er et komplement i flge guttene?! Dette skulle jeg virkelig nske jeg kunne f en bok om - hvordan lese tegnene til mannfolka. S klart, jeg har ftt hre at jeg er flink, arbeidsnarkoman og en strikkeguru. Hallo!? Krever ikke s mye strikke et pannebnd heller da... Men han har sagt det, og sikkert ment det ogs. Og her for bare et par dager siden fikk jeg plutselig en snap etter jeg hadde sagt god natt, hvor det sto: "God natt, sov godt og drm stt :)" Dette er noe ingen av oss har sagt noen gang. Det har gtt i bare si "god natt", eller "natti". S hvorfor den kom n *BAM* plutselig?! Nei, dere spr godt om dere hadde spurt meg. Jeg har ikke peiling. Huff... Tror virkeilg hjernen min prver fortelle meg noe, men at hjertet ikke gidder pumpe blodet opp i skollten p meg, snn at det kan ta overtaket p hva jeg vil.

Det er faktisk utrolig surt se alle rundt deg vre lykkelige og glade og bli verdsatt av et annet menneske. Herregud, siste forholdet mitt ble avsluttet via MSN. Ja, MSN, dere leste rett. Og dere kan jo tenke litt hvor lenge sia det er at dt var populrt... En del r siden. Og det var fordi han "skulle prve gjre det, for vi kom jo til vare for evig". Sorry, idiot, men vi varte ikke lenger enn akkurat 3 mnd, det var 3 mnd's dagen vr nr du gjorde det slutt. Men det er heldigvis lenge sia. Men igjen, etter det har jeg heller ikke hatt et forhold. Ikke et serist et i det minste. En og annen man har rota med, ja, men ikke et forhold. S hvorfor i alle svartens dager skal det kunne funke mellom M og meg da!? Kanskje S har rett i det ho sier at jeg kanskje ikke burde satse p han? Kanskje jeg overtolker alt sammen som L mener. Eller kanskje jeg bare skal la alt passere se hva som faktisk skjer nr jeg mter M? A mener i alle fall at jeg skal vente til han kommer hit, eller til byen i det minste, og se hva som skjer og bare la det skje i sfall. Men hodet mitt, som har litt blodomlp enda, vil ikke gjre noe kjempe messige greier.

Jeg er livredd. Livredd for skremme han vekk. Vekk i fra byen og at han aldri vil snakke til meg igjen. Men s kommer de dustete tankene som sier meg midt i mot. Gr ikke en dag uten at jeg dveler spass som n. Satse eller ikke satse. Uansett, jeg m snakke med han nr han er her. Face to face. Jeg m i det minste f alle kortene p bordet, fra min side. Jeg er bare ndt til fortelle hvordan jeg fler det. Og hvor mye det faktisk fucker til hodet mitt og tankene mine. M kommer nok til le av meg, gapskratte tror jeg, om jeg sier at han fucker til skollten min. Men da fr han bare le. Le s han griner, for han ler mye. Kanskje det tar kaka!? sj... Kontrollfreak'en i hodet mitt mener jeg br si det med en gang, men jeg vil ikke mase eller ta stilling til det fr jeg har mtt han igjen... Hvordan er det s mulig vre helt tom i topplokket som jeg er om dagen?! Det vil jeg forresten ikke vite...

That guy

Hvorfor skal det vre s himla vanskelig finne en eneste en som liker deg for akkurat hvem du er?! Og hvorfor skal de som virkelig er en reell og kanskje en fremtidig viktig person i livet ditt bo s fryktelig langt unna, eller at avstanden i det hele tatt kan by p problemer? Det er urettferdig.

Jeg har klart falle for bestekompisen til min gamle crush. Jeg har kanskje ikke sagt det, eller kanskje jeg har det, men jeg var evig forelsket i en som var fadderen min p skolen i fjor. S si hele ret jeg gikk p skolen var jeg "head over heels" forelska i denne gutten. Ja, gutten. Han var ingen mann som sto for flelsene sine, eller i det hele tatt tok ansvar for noen ting - annet enn lidenskapen hans, innebandy. En vakker dag i april trudde jeg kanskje han var tff nok til ta et steg i en retning jeg kunne foretrekke. Jeg ble invitert ut, p fest, og han fortalte at jeg absolutt ikke kunne eller fikk lov til si nei. Og det sa han forann de 2 menneskene jeg viste var gode venner med han. Om dette var et tegn eller ikke ante jeg ikke -enda... Jeg var ndt jobbe, s kunne ikke g p festen,idiotisk at ingen ville ta den drittvakta. Men jeg fikk fortsatt streng beskjed om at jeg mtte komme p vorset fr jeg dro av grde p nattevakt.Og det gjorde jeg. Kom tidlig og mtte han,og vennene hans hjemmefra. Utover kvelden ble jeg mer og mer frustrert, han unngikk meg s mye som det gikk an virka det som, og ikke nok med det s prvde han gni det inn i trynet p meg at han skulle feste og jeg jobbe. Jeg var s drittlei hele han og de forskjellige signalene han gav, s jeg bestemte meg for ta litt hevn. Jeg henvendte meg til Morten, la oss kalle han Morten, som da er bestevennen til Idioten. Og det frste jeg tenkte var"wow, han var drit kjekk."Vi pratet om lst og fast utover kvelden, og da jeg dro p jobb nsket han meg en god vakt. Dette var bare starten...

Det er januar n og jeg er s glad jeg dro p vorset i april. Selvom jeg var bra irritert og skuffa da, over bde jobben og Idioten. En ting er sikkert - jeg angrer ikke p at jeg dro dit. Etter denne festen har jeg ftt en ny venn p facebook, og det er Morten. Vi har pratet masse sammen, og hatt lange samtaler sammen, siden vi mttes p den festen. Jeg fler virkelig det er noe der. Vi har prata i nesten ett r, og jeg har lrt han kjenne. Vi har kanskje ikke tatt opp det viktigste i dagens samfunn, politikk og alt det der, men vi har prata om oss selv og fortalt hverandre hvordan hverdagen er og dermed blitt kjent med hverandre p andre mter. Alt trenger vel ikke handle om "de store og politiske sakene"? Han er glad i barn, liker hunder,dessverrreliker han ogs katter men det gjr liksom ikke noe. Han er jordnr og har ekstremt mye humor, noe som er viktig for meg. Jeg m ha en mann med humoren inntakt. Aldri i livet om jeg kunne vrt sammen med noen som ikke har samme humor som meg, eller ikke kan le av noe som jeg syns er hysterisk morsomt. Snn som enkle trre vitser,"h den var s trr, tror jeg henter et glass vann - jeg ble s trst"HAHA! Det er snt jeg kan le av, og da vil jeg ikke bli sett dumt p. Uansett... Morten har nesten enda mer elendig humor enn meg, og det trodde jeg ikke var mulig. Han er en optimistisk person, som er glad hele tiden virker det som. Jeg har virkelig begynt falle for han. Jeg har kanskje ikke merka, eller tillatt meg selv fle snt for noen siden Idioten, men nr jeg var p date n for noen uker siden med en - kall han Jonas - merka jeg hvor mye jeg savna det ha Morten til le med. Jonas lo ikke av noen verdens ting, og var alvorlig i ALT han sa. Hvordan er det mulig?! Noe m da vre morsomt. Ikke at det trenger vre de store greiene, men herregud da gutt - le litt!!! Han var alvorlig hele date'n, og lo ikke av noen verdens ting. Under daten tok jeg meg selv i tenke"n hadde Morten ledd seg skakk"veldig ofte. Og det er vel kanskje ikke et godt tegn?! Ja, n har jeg kjent Morten lenger enn Jonas, mye lenger egentlig, men det skal ikke ha noe si. Om man er for sjenert til le nr jeg er i nrheten, nei da er det ikke noe hp for deg - dessverre. Jeg er en snn person som ler av absolutt alt, og det virker som at Morten er det ogs. Vi har en helt annen kjemi.Sukk.Til og med nr jeg prver skrive om Jonas og hva det var,om det var noe der i det hele tatt, tar jeg meg i tenke p Morten. Jeg tenker p han hele dgnet, huff...

Mtes?! Ja, kanskje. Vi har jo kun mttes nr han var litt berusa, men jeg syns ikke det var noe galt med det der vi var. Det var jo mitt problem at jeg ikke drakk selv, men samtidig er jeg veldig glad for det. Da tror jeg det ville blitt en Tor og Patrick all over, og det er virkelig en drlig situasjon oppske. Tor er eksen min, og Patrick er bestekompisen, som jeg nesten l med, og hadde lyst p gjennom hele forholdet med Tor -enkelt forklart.Morten er hy, glad i barn og dyr, er en artig skrue og veldig veldig attraktiv. N har vi blitt enige om mtes igjen, og det snart.Jeg kalrer ikke vente!!!Det er mulig han kommer srover n neste uke til med. Hvor han skal bo er usikkert, om det er Idioten eller meg. Det er uansett ikke s nye, eller jo det er det. Jeg hper han nsker bo her hos meg!

Down.

N er jeg inne i en snn periode igjen. En snn periode som absolutt ikke er bra for meg. En selvdestruktiv periode. Har hatt en helt fantastisk mned hjemme p stlandet n, men med en gang jeg kom tilbake til det flotte nord gikk tankene og humret nedover. Liker det ikke. Jeg har lst meg inne i meg selv. Vil ikke mte noen. Finner ikke energi til gjre noe. Men jobbe m jeg. Det er faktisk veldig deilig jobbe igjen. Det mte masse forskjellige mennesker. Det jobbe natt er ikke s moro alltid, men snn er det. Fr ikke sove om nettene uansett, s gjr ikke meg noe snu dgnet.

Ellers siden sist har jo egentlig alt vrt veldig bra. Jeg har jobbet masse, kost meg hjemme, ftt opp gleden igjen til de grader. Og n s gr det bare nedover igjen. Nok en gang. Selve tingene som skjer rundt meg i livet mitt gr eksepsjonelt bra, men tankene, selvflelsen og alt slikt... Raser nedover. Er inne i en periode jeg ikke liker. En ond sirkel. Ikke spiser jeg. Ikke gr jeg ut. Ingen ting. Jeg orker ikke det her jeg. Det jeg alltid sitter igjen med som sprsml er "Hvor mange ganger til orker jeg dette?" og "Hvorfor gr det alltid dritt nr alt gr bra?"... Det er noe jeg aldri fr svar p... Dritt.


Foto: Privat.

Untitled

Det er s mye jeg skulle ha skrevet her og del med dere, men da ville dere sitti lest i evigheter fr dere ble ferdige. S jeg fr ta det day by day. Disse dagene er vonde. Gutten i mine drmmer har vist seg for vre en totalt tufs - som alle andre. Han her har jeg hatt flelser for i litt over 8 mnd. Jeg har mtt han til lunsj, ovisning og middager. Det har vel og merke aldri skjedd noe. Men bare mten han er p, personligheten jeg trudde jeg kjente.. Jeg falt s hardt. Ja, det har vrt andre gutter som jeg og har mtt og sett p som flotte folk men som jeg innerst inne har hatt flelsen av at er noen drittsekker, og det har de vrt ogs. Men han er.. Jeg har ikke ord, han har vrt perfekt p alle mter. Spontan er han, koselig, sykt lett prate med osv. Jeg vil ha en snn en. En snn som han. Men neida. Det gikk jo drlig med det ogs. Fler egentlig dagene bare blir verre og verre. For meg selv innvendig. Eksamner og venner og alt snn kunne ikke gtt bedre n fler jeg. Men n vil brtt jeg selv delegge for meg selv, om det er noe forstelig i setninga. Jeg tror jeg er en snn person som ikke kan tillate meg selv til vre glad for en gang skyld. Nr jeg er glad selv, s gr jo alt rundt meg til hlvette, mens nr alt rundt meg gr bra gr psyken min til hlvette. N er jeg inne i en periode jeg bare sliter med meg selv. Jeg sover alt for mye i forhold til jeg burde. Jeg vil rett og slett bare sove over alle dgn og drite i alt og alle. Jeg er s sliten. Og jeg gjr nesten ingen ting om dagene. Kanskje det er litt kjrlighetssorg inni bildet ogs, men der igjen er jeg mer forbanna. Det starta n for en liten mned siden. Jeg var sinnssykt glad, hadde det kjempe bra, det begynte g bra mtp skolefronten og det var p vei til kanskje skje noe med drmmeprinsen, og s starter hue kdde det til.

Hadde jeg bare kunne bedvd den negative hjernedelen min ville alt vrt s mye bedre. N fler jeg p meg at jeg kommer til g inn i en litt lenger periode hvor jeg kommer til slite med meg selv igjen. Spass godt kjenner jeg det igjen, og det er nesten litt skummelt. Jeg hrer p sinnamusikk og deppemusikk, jeg orker ikke omges med folk, og det med svnen... Jeg m tvinge meg ut blant folk. Det er slitsomt g snn. Jeg er jo egentlig en kjempe sosial person, selvom jeg enda sliter med mye som ingen vet. Men det er jo derfor jeg prver vre med folk, for komme over det og bli bedre. Det er jo det jeg blir fortalt hjelper. Sukk.. I morgen skal jeg faktisk prve dra meg ut av senga kl 7 eller 8 f lpt meg en tur p morgenen. Kanskje jeg fr igjen litt energi da?! Hvem vet. Jeg har ikke vrt p morgentur p evig lang tid. Jeg har jo ikke hatt ord. Selvdisiplin n, det m jeg klare. God natt. Hper alle der ute har det veldig mye bedre enn det jeg har!

Stikkord:

Gutter, gutter, gutter.

Gutter er heroin for jenter.
De vet ikke hvorfor,
men de m ha en gutt.
Uansett kvalitet eller ei.
God eller drlig.
Jenter er like gale etter gutter,
som brukere p heroin.
Og det gjr like vondt hver gang,
n bunnen.
Bunnen er hard,
vond og smertefull.

Tekst: Privat.

So close, so far.

Det finnes stjerner der ute.
Bde p himmelen og p jorden.
De er betryggende se p,
beroligende se p.
De er flotte personer som tar deg med storm.

Det finnes stjerner der ute.
Bde p himmelen og p jorden.
De kommer brtt inn i livet ditt.
Og blir der utrolig lenge.
De er flotte personer som tar deg med storm.

Det finnes stjerner der ute.
Bde p himmelen og p jorden.
De er nr deg det ene sekundet,
og langt unna det neste.
De er flotte personer som tar deg med storm.


Tekst; Privat.
Bilde: Google.

Nr alt faller i grus.

Mange ganger har jeg blitt spurt hvordan jeg takler alt, og hvordan jeg enda klarer smile gjennom dagene. Og du skal tro jeg har spurt meg selv om det samme s mange ganger som dere har spurt meg. Og jeg fr aldri noe bra svar p det. "Hvordan har du det i dag?" spr du, "Bare bra som vanlig" sier jeg smiler. De fleste vet det er en fasade jeg putter p meg. Har alltid gjort det. Det er min forsvarsmekanisme. Det er ingen som noen gang har ftt vite hvorfor, ikke en gang meg selv. Kanskje jeg er s sterk de rundt meg pstr da. Jeg grter nesten aldri penlyst, da skal det vre noe forferdelig som har skjedd, eller rett og slett at jeg har brutt sammen. Det har kun skjedd en gang at jeg har brutt sammen i nrhet av andre enn meg selv eller dyrene mine.

Jeg gr igjennom hver en dag med en sorg innvendig jeg ikke klarer beskrive. Med en tomhet jeg ikke klarer fylle. Slik har det vrt siden barneskolen. Jeg har opplevd mer enn det de fleste andre barn har. Heldigvis ikke hjemme. Men uheldigvis p skolen. Mange r med mobbing, fysisk og psykisk. Det er ikke noe jeg unner noe annet menneske. Er det derfor jeg er tom innvendig? Fordi jeg alltid vil vre redd for at det samme skal skje igjen. Er det derfor jeg ikke klarer slappe av fr jeg kjenner folk? Det er slitsomt. Hver dag med andre mennesker er rett og slett slitsomt. Og det eneste stedet jeg fler for uttrykke meg er her. Her er det ingen som kjenner meg, og det er jeg glad for. Jeg kan dele tanker og sette ord p dem p best mulig mte, uten at andre trenger dmme meg. Her er jeg den jeg er.

Det er s klart gode tider i livet mitt ogs. Men alltid, like fr jeg er p toppen av fjellet, gr et steinskred eller snskred og jeg blir begravd i bunnen av bakken igjen. Selvom jeg fler jeg er p toppen av fjellet nr det kommer til mestre ting, mestringstro, er det alltid noen som klarer vippe meg av den tynne tynne bakken som er under meg. Og det gjr like vondt hver gang jeg faller, og det gr like fort. Det tar lang tid klatre meg oppover steg for steg, men det tar kun et sekund fr alt ligger i grus foran meg igjen. Det er urettferdig. Hvorfor er det noen som bare kan vandre gjennom livet uten oppleve store problemer, mens andre m slite seg igjennom en dag av gangen? Jeg skulle nske det bare kunne vrt litt mer fordelt. At alle kunne oppleve drit noen ganger, det bli vippet av fjellet og dette i grusen. Men, jeg fr hre p noen kloke ord jeg lever etter;

"Motgang er som en lang, seig oppoverbakke. Det gr kun oppover. Klarer du det ikke har du 2 valg; 1. Du kan fortsette bestige bakken til du endelig er p topp. 2. Du kan velge gi opp"

Bilde; google

Stikkord:

Livsstilsendring!

Da har vi kommet oss litt utover i januar, og jeg har vrt p min diett mot ny livsstil i hele 4 dager. Jeg har klart meg overraskende bra hittil, jeg er nesten imponert av meg selv. Min livsstilsendring gr ikke ut p gjre s masse forskjellig nytt, men det er enkelte ting jeg nsket forandre p. For det frste kostholdet mitt. Jeg har egentlig aldri tenkt veeeldig masse gjennom det, jeg har spist det jeg har ftt, og det jeg har hatt lyst p n nr jeg bor for meg selv. Det har blitt litt mye snop, og litt mye hurtigmat innimellom. Dette er det n slutt p. Jeg har overlevd hittil uten snop, uten masse sukker og med en god del grnnsaker. Jeg fler at kroppen higer etter "sukkermangelen" men nok er nok. Aldri mer overspising av sukkerinnholdig mat, og annet drit. Jeg har laget ordentlig middag hver dag hittil, og i dag blir det ogs mat innenfor samme kategori. Jeg som hater lage mat syns det n er blitt en smule bedre, men jeg sier ikke nei takk til st over lage mat for si det snn!!
I tillegg har jeg kuttet ut brus og saft. Eneste jeg tillater meg er et lite glass med tynn saft til middag, og det er faktisk veldig unormalt meg. S klart, det starte med en pangstart snn jeg har gjort er jvlig, egentlig skulle jeg ikke drikke saft en gang. Men, jeg tror jeg vinner mer p dette om jeg starter litt roligere og tar det som det kommer. Men at jeg skal spise sunt, og masse grnt er n i alle fall sikkert. S fr vi se hvor masse jeg vinner p det!

En ting til som egentlig skulle endres var treningsrutiner og vaner. Jeg har trent minst 5 kter i uka fr, om man tenker p skoletimene som trening ogs - noe jeg gjr da jeg tar det som trening og tar meg selv helt ut. Men jeg skulle og trene p egenhnd de dagene jeg ikke hadde hndballtrening fr. I tillegg til en liten kt fr hndballtreningene om jeg ikke hadde skole. Men, s har det seg slik at jeg har n vrt sjuk siden 2 juledag. Blir ikke frisk. Halsen er tett, hoster fortere enn f**n, nesa renner om kapp med springen og drit og mk. Febern er heldigvis borte, men kom tilbake p mandag som var, n er den borte igjen - hper jeg. S fra og med mandag, som jeg har satt frist for bli frisk til, s blir det minst en kt om dagen, og helst 2. De dagene jeg starter kl 10 p skolen med svmming skal jeg la meg selv f sove litt lenge, men allikevel skal jeg st opp tidlig lage meg god frokost og trene styrke frst. Jeg er s motivert, jeg har aldri vrt s motivert i hele mitt liv tror jeg! Jeg tror faktisk jeg skal ta meg en real styrkekt n faktisk, med en gang jeg har skrevet ferdig dette innlegget til dere! Jeg kjente jeg ble skikkelig gira. Har allerede hatt hndball p skolen, og skal p hndballtrening i kveld, men hallo?! Styrke skal jeg tle, situps, pushups, kneby, utfall... Og det finnes masse forskjellige varianter av hver aktivitet. Jeg skal sette meg et ml jeg n, s skal jeg komme med ukentlig (skal prve) oppdatering p de.

Mine ml:
- Ta 40 skr situps.
- Ta 20 pushups (slike du ser fra Forsvaret, smale og j*vlige).
- Ta 100 kneby (uten vekt pga knra mine - gammel skade).
- Ta 40 utfall p hvert bein.
Disse mlene vil jeg prve n veldig snart, s i dag blir det sjekke hvor mange jeg klarer max, og s vil jeg prve ke med minst en hver eneste dag framover. Kommer til bli dd, men det skal jeg gjre! nsk meg lykke til! Jeg selv hper virkelig jeg klarer dette. I tillegg til intervalltreninger og styrketreninger med vekter. Dette blir moro!!!

submitted bybeauty-out-of-chaos(those back muscles!)submitted by emailsubmitted by email

submitted bybrandnew-eyezsubmitted bybelleofgoldsubmitted bykatieheysel

Ferie, spenning og en nve flaks.

Jeg har i de siste dagene bare kost meg masse. Tok turen opp til Finnmark, ja faktisk, for bare koble ut og kose meg. Og det har jeg virkelig klart! Livet leker, og jeg smiler. Det er godt! Jeg fler virkelig at bitene jeg har manglet i livet mitt bare fylles mer og mer opp, noe jeg virkelig liker mer og mer for hver dag som gr. Jeg reiser srp igjen i morgen, da blir jeg der i 16 dager fr det brer oppover og hjem til Bod. Skal bli godt komme srp, men og tilbake til Bod. Jeg gleder meg veldig til 2013, det er s mye bra som skjer. Jeg skal blant annet foreta meg en livsstilsendring, mer om det kommer jeg tilbaketil, jeg skal reise og spille hndball i en strre turnering med skolelaget mitt, jeg skal st p slalom s lenge knrne rekker, jeg fr masse besk, bestekompisen min som bor og er fra Bod dimmer fra Forsvaret og kommer hjem, flere venner srfra kommer p besk, og noen fra Finnmark. Nei, 2013 blir et veldig bra r, det har jeg trua p!

Og ikke nok med det, s syns jeg 2012 avslutter med en sykt stor bunke flaks i min favr - endelig. Jeg klarte miste lommeboka mi her i helgen, og trodde den var fortapt for alltid. Men nei da, jeg fr den levert til meg i dag, s jeg er lykkelig! Har vel og merke ikke noe kontant igjen, som er veldig kjipt da jeg hadde ganske mye kontant, men jeg fr bankkort, resepter og bilder av venner og familie tilbake. Det betyr nesten mer! Veldig nedtur miste penger, men det var min feil. Jeg hadde flaks i det hele tatt at noen nsker gi den tilbake, det versetter jeg hyt! Slike mennesker liker jeg veldig godt. Men da har jeg lrt i alle fall. Man lrer noe nytt hver dag sier de, og det skal jaggu vra rett ja!

Men n skal jeg sove en liten time tenker jeg. Ble vekket spass tidlig i dag, og ikke ftt sove etterp. S n som alt er falt p plass, og lommeboka trygt bevart og snart p vei hit, da kan jeg blunde litt. Puster lettet ut denne gang, og lar gleden, livet og alt bare bre meg videre! Livet leker, jeg leker ikke med livet denne gang. Det og er en veldig god flelse, det lover jeg dere! S nok en gang, rett fra hjertet og levra - jeg har det utrolig bra om dagen. Angsten om diverse virker som slipper, jeg er ikke mye depresiv lenger heller. Som jeg har sagt fr - jeg trives utrolig godt for tiden, og jeg har det veldig bra!

Det finne seg selv

Det skal ikke vre lett leve i den verden vi lever i i dag. Det finne seg selv og der man fler seg hjemme skal ikke vre lett. Jeg har strevd med finne meg selv, det finne ut hvor jeg fler meg hjemme, tilfreds og tilnrmet lykkelig. Jeg har vrt igjennom mange tunge tider, med bde depresjoner og gode perioder. Men s glad som jeg har vrt mens jeg har bodd her i Bod har jeg ikke vrt p alt for lenge. Tror jeg aldri har vrt s tilfreds noen sinne. Det har vrt en tung overgang det flytte nesten 200 mil fra hjemplassen, men samtidig har jeg virkelig funnet meg et sted jeg nsker bo resten av livet. Det kjenne p den flelsen av hre hjemme, det er noe av det beste jeg har vrt borti. Det er s godt st opp om morgenen, g ut dra trekke inn frisk og god luft, g 20 meter og se rett ut p sjen med flotte stolte fjell i bakgrunnen. Det kunne g ned p kaia bare hre sjen skvulpe, kjenne frisk vind som suser rundt deg, se en og annen bt kjre inn og ut av havna. Fantastisk!

Selvom jeg ikke har funnet kjrligheten, noe mange anser som f en lykkeflelse, s gr jeg rundt med en evig lykkeflelse i kroppen. Bare fordi jeg har funnet plassen som virkelig fr meg til fle meg hel. Det skaffe meg ny jobb har ogs hjulpet p, og nye venner. Jeg har ikke lyst til flytte herfra, og gleder meg hvert sekund til en ny dag med nye muligheter. Det ta bussen til byen er jo koselig i seg selv, selv da sitter jeg smiler for meg selv. Det er det lenge siden jeg har gjort!

Det er mye som skal til for finne seg selv, og jeg har hatt en lang vei. Jeg mtte gjennom mange tffe r, et overgrep, en haug med idioter av bde jenter og gutter, krangler, nye venner, gamle venner som blir til bekjente eller uvenner, fiender og mobbing. Mange tffe r, med mange opplevelser. Men n har jeg funnet meg tilrette. Fler jeg selv. Med ny jobb, nye venner, ny skole, nytt milj og rett og slett verdens mest fantastiske by bo i. Jeg har ftt samlet tankene, jobbet med meg selv, ftt litt orden i livet mitt, kommet i gang med et nytt liv. Ikke at det er sunt, friskt og godt - som mange hper p endre sine til, men et nytt liv som innebrer en mye mer happy meg. En som tenker positivt ofte, om ikke hver dag, en som smiler mer og lever livet. Jeg har til og med begynt trene mye mer enn jeg gjorde fr. Det er et godt tegn i mine yne. N trener jeg 6 dager i uken, og noen dager en dobbel kt. Jeg fr til ting p hndballbanen. Sist kamp scora jeg 3 gullml, noe jeg aldri har klart i en kamp fr. Fr var det ml p flaks, men n hadde jeg full kontroll. Jeg har blitt mye mer stolt av meg selv, jeg tror p meg selv og jeg har en bedre selvtillit enn fr. Selvom jeg har mine nedfor-perioder, s kommer jeg meg opp fort.

Det er ikke s vanskelig vre meg om dagen med s mange flotte mennesker rundt meg. Og jeg setter pris p hver dag som gr. Jeg gleder meg ogs til komme hjem i julen. Denne jula skal jeg vre hjemme, jobbe og kose meg med familien. I fjord flytta jeg til ei venninne fra 1 juledag og snakka ikke med familien min p 4 uker. Det hper jeg, og tror jeg, at ikke skjer igjen. Jeg skal ha med meg kameraet mitt over alt hvor jeg gr, og jeg skal lage et lite julealbum av den beste jula noen sinne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fler det er viktig for meg. Alt skal vre perfekt, jeg skal pynte meg, ta bilder og bare kose meg rett og slett. Hvorfor jeg plutselig har begynt tenke snn m dere ikke sprre meg om, men n er jeg klar. Klar for alt! Leve livet, gjre ting riktig. Jeg har ftt en ny sjanse etter ha flyttet fler jeg, s n skal jeg gjre alt rett. Jeg skal vise mamma og pappa at jeg kan, jeg skal st opp for meg selv, ta tak i ting. Endre p det jeg ikke har klart fr, gjre ting rett. Vre en flink datter som kan gjre mine foreldre stolt for en gangs skyld. Vise dem at jeg ikke gir opp, vise dem at "Hei, dattera deres kan ho ogs!". Jeg skal fullfre det jeg har startet p, kanskje ikke med de beste karakterene, men jeg skal fullfre. Det er et bra ml i det hele tatt for meg. Jeg skal presentere dem et annet menneske. Det menneske jeg fler at jeg har blitt i det siste.

N har jeg funnet meg selv. En bedre versjon av meg selv. Den mest oppgraderte megselv som noen gang har blitt oppdaget. Og dette er jeg klar for vise verden! Ikke bare tar jeg studiene serist, jeg har vurdert ta en PT utdanning i tillegg til faglrer utdanningen min i idrett. S n har jeg satt meg ml, s fr vi se hvor langt det rekker. Jeg har endelig ftt trua p meg selv, et boost. Jeg gleder meg!

P. S. Forrige innlegg var skrevet litt i angst for eksamen, n har jeg glemt eksamen og slappet litt mer av, og det er ikke like skummelt bo her oppe som jeg flte det der og da. Ja, jeg har hjemlengsel, men jeg tror dette kommer til g bra. Jeg vil ikke srover, og det vet alle jeg snakker med!

Not so good..

Den siste tiden har jeg vrt veldig stille. Dette fordi jeg har nok med meg selv gjre for tiden. Mannen i mitt liv er enda i mitt liv, men er nok mer som en veldig god venn av meg, enn noe mer. Det har ikke dukket opp noen srlig p veien heller, noe jeg fler er helt greit. Jeg har tross alt falt som en flue hver eneste gang jeg ser et pent mannebein, men faktisk ikke n. Det har kun vrt han og en annen, men han nsker jeg ikke nevne her enda. En ting kan jeg si - jeg har ikke tillatt meg gi slipp p noen flelser enda, og vil heller bare se hvordan dette gr og hvordan han oppfrer seg. Det er ikke noe vits i komme med innlegg opp og innlegg ned om gutter, det er noe jeg har gjort for mye.

Jeg kan ogs garantere dere at det ikke gr s veldig bra om dagen. Slik som jeg sier til alle. "Hei snuppa! Hvordan gr det med deg? Alt bra?!" mitt svar er som alltid: "jaaaada, det gr s fint. Stortrives og nyter dagene av nordnorsk natur!" For ja, jeg har n flyttet til Nord Norge, til Bod, for de som ikke viste det. Men sannheten er at det ikke gr s bra. Jeg fler at jeg trenger komme meg hjem snart. Til mamma, pappa og lillebror. For ikke snakke om den ene hunden vi har igjen n. Han andre ble avlivi den 4 oktober. Jeg sliter med det enda. Han viste alt. Alt. Om tankene mine, flelsene mine og hvordan jeg s p ting. Jeg er helt overbevist om at han faktisk forstod det jeg sa, fordi han alltid la hodet sitt i fanget mitt, og ene labben p lret mitt hver gang jeg hadde kost og klappet p han i evigheter, grtt i pelsen hans og alt mulig. Han viste om mine dypeste hemmeligheter, om selvskadingen, overgrepet og angsten jeg sliter med. Han viste mer om meg enn noe annet menneske eller dyr gjr som igjen er igjen p planeten. Han var livet mitt. Det hres kanskje rart ut ta det s tungt at "bare et dyr" gr bort, men de som selv har dyr, og virkelig tar seg tiden til gi dem hjertet sitt, fr alltid et hjerte tilbake. Og det er helt ubeskrivelig vondt nr de gr vekk...

Hjemlengsel. Det er et ord jeg s og si aldri bruker. Hittil er det kanskje 3 som vet jeg har det, mamma (og da sikkert pappa), bestekompisen min og venninna mi. Eller, hun jeg tror er venninna mi. Jeg vet ikke. Men det er faktisk ikke noe jeg har lyst til dele enda. Eneste er at jeg er bekymret. Jeg er ikke den som har veldig mange nre venner, eller har en bestemt vennegjeng. Jeg har flere venninner og kompiser fordelt i flere gjenger, og har kanskje 2 som er vr egne lille "verden" for oss selv. Det er jeg meget takknemmelig for.
Men sannheten er... Huff.. Jeg hater vre s langt fra venner, mine kjre og min familie. Jeg HATER det. Jeg fler det er tyngre og tyngre for hver eneste dag som gr. Ja, jeg har ftt venner her oppe ogs, hele klassen min og de 4 jentene i klassen. Vi er bare 5 jenter i klassen. Det er et supert milj, som jeg ikke ville byttet bort for alt i verden. S godt klassemilj har jeg aldri vrt i fr, noen gang. Men det er dette hjemme da, venner, bekjente og familie. Jeg sier ikke at jeg vil flytte srp igjen, for det vil jeg ikke. N har jeg virkelig funnet den plassen jeg fler er "meg". Jeg hrer s hjemme her i Bod, og har aldri flt det s bra i hele mitt liv. Jeg nsker bli boende her veldig lenge - noe jeg aldri kunne tenkt p en annen plass.

Men jeg sliter veldig med det nsket om dra hjem. Etter vofsen gikk vekk er det blitt verre. Det har kanskje ikke gtt helt opp for meg at han er borte, men samtidig har det gtt opp for meg. Om dere forstr. Jeg gleder meg til eksamen er oversttt, da kan jeg bare kose meg de siste dagene her fr jeg tar en ferietur til noen gode venner i Finnmark, og endelig hjem. Skulle veldig nske jeg kunne vrt hjemme en tur fr det, men snn er det ikke med den konomien her. Og dessverre er det ikke alle som forstr det, noe jeg syns er ufattelig leit. P veggene mine her oppe henger det bilder av venner hjemmefra og fra ret jeg bodde borte i fjor. Det stikker en liten klump hver gang jeg ser de, men p en annen mte er det litt godt og. Det viser jo at jeg er glad i dem, gjr det ikke?!

Godt vite at om under en mned er jeg hjemme igjen, til alle kjre. For vit det, jeg savner dere s ufattelig mye at dere ikke skulle trodd det!!!

Foto: Privat!

Mannen i mitt liv har dukket opp!

Nr jeg sitter her aleine p kvelden begynner tankene vandre. Men denne gangen er det ikke en lengsel til det jeg kunne ha hatt. N er det en annen type lengsel. Lengsel etter noe jeg har manglet siden jeg var 15 r, deprimert og skadd for livet. Et arr som sitter i tankene, som aldri vil g bort. Det vil alltid vre der. En person som har overgrepet seg p meg. Brukt meg, utnyttet seg av meg... Lurt meg! Det er vanskelig for meg stole p det motsatte kjnn etter dette. Jeg turte ikke vre kjreste, eller holde p med noen gutt som noen sinne nsket noe mer enn kyssing. Dette varte i over 3 r. Da ville jeg bare ha det unnagjort og hadde en one night stand. Etter dette har jeg ikke lrt hva det virkelig elske noen har vrt. Jeg har aldri sagt det til en gutt, mann, eller noen som virkelig har vrt i nrheten av bli noe mer enn bare en venn. Jeg har sagt dette en gang til min aller beste kompis, dagen fr han prvde p selvmord. Jeg var klar over at han skulle gjre det, men ikke nr. Jeg prvde stoppe han, men han hrte ikke. Takk og lov for at han overlevde. Det har bare gjort oss sterkere som et vennepar. Han er det eneste mannfolket jeg har sagt det til, som jeg virkelig mener det til. I ordet "elske" legger jeg mye. Det skal vre en person jeg liker s mye at han gr forann alt mitt. Jeg skulker gjerne skolen for han, blser i familien for han, jeg ville rett og slett ofret alt for han. Og det vet han n!

Nr jeg sitter snn tenker kommer jeg over alt det gode som har skjedd i livet mitt fra jeg var 15 til n. Tiden etter overgrepet var tung, jeg var deprimert, skadet meg selv og hadde det ikke godt. Det satt lenge i meg. Helt til i fjor faktisk. Det var noen tilbakefall i fjor og, hvor jeg hadde lyst til hoppe ut fra en bil nr vi kjrte i 90km/t. Men noe inni meg sa nei. Det er en dypere mening med meg, og det jeg gjr. Eller det jeg kommer til gjre. Jeg tror selv at den meningen er at jeg kommer til gjre en forandring. Jeg vet ikke med eller om hva, men det er den flelsen jeg har inni meg. At jeg kan gjre en forandring her i verden p en eller annen mte!

Jeg tenker p de guttene jeg har vrt borti de siste 5 rene. Det har vrt snille gutter det frste ret etter overgrepet, men etter det har jeg bare blitt sret. Gang p gang. Sret s mye i 4 r at jeg har gitt opp kjrligheten. Jeg tror ikke p den lenger. Jeg har fortsatt et sterkt nske om gifte meg, f barn og virkelig finne mannen i mitt liv. Men snn jeg har erfart s blir jeg nok singel i alt for lang tid. Tror jeg. Jeg har mtt en person her oppe, en gutt. Han har virkelig ftt meg til tenke anderledes. Jeg har kun mtt han, i edru tilstand, en gang. Men den ene gangen fikk meg til se p det p en helt annen mte. Han er fra Finnmark, jeg er fra stlandet. Det er lang avstand, men det hjelper g p skole sammen. Jeg vet ikke hva som har virket inn p meg. Kanskje det at han faktisk spurte meg om spise lunsj med han. Han viste at jeg var full, s kanskje det var en taktikk det ogs!? Hva vet vel jeg. Etter dette har jeg vrt s redd for snakke med han. Han er en kjempe flott fyr. Og er det noen som skal klare skrelle vekk lag for lag med beinharde masker s tror jeg det kan vre han.

Jeg er ei jente som smiler og ler dag ut og dag inn. Men bak fasaden sliter jeg litt med meg selv. Enda. Etter 5 r. Jeg har den laveste selvtillitten man kan finne. Jeg respekterer ikke meg selv, klarer ikke finne ett eneste positivt ord om meg selv og fler meg fremmed hver gang jeg setter p meg masken min. Men jeg har lrt, og erfart, at det er de som later som at de har det best som har det vrst. Jeg har ftt 4 fantastiske nye venner, jenter for en gangs skyld. Jeg tror jeg klarer pne meg til de etter noen mneder til med tillitsbygging. Jeg tror jeg kommer til f 4 nye venner for livet. Noen jeg kan snakke med om alt, fortiden og fremtiden. Og om jeg da i tillegg har ftt en fantastisk flott ledsager ved min side, ja da tror jeg at min lille "trives-ikke-noen-plass"-boble vil sprekke og jeg kommer til finne meg selv. Hpet er der. Tvilen er der. nsket er der. Men, jeg tar det som det kommer.

Jeg tr ikke hpe p noen ting som helst. Jeg fler jeg bare roter til tankene mine nr jeg nsker og hper p noe for mye. Jeg er ikke den typen. Virkelig! Savnet etter mitt gamle liv, det jeg hadde for ett r siden, er der hver dag. Men n trives jeg s godt med det jeg driver med n. Studiene er noe som passer meg midt i blinken. Men jeg nsker meg tilbake. Tilbake p gamle jobben, gjre det jeg trives best i, g i de klra jeg virkelig trives i best av alt! Men, inntil videre skal jeg leve i nuet. Studere, vre med gode venner og pleie forholdet til meg selv. Det er virkelig noe jeg skal jobbe med framover. N er det nok! Inn med selvtilliten, om jeg fr det til, gjre det jeg kan best - skjule smerten og leve som om alt var perfekt! Kanskje en dag i nr eller fjrn framtid - kanskje da jeg sitter leser p dette og tenker; "Jeg klarte det". Da vil jeg vre fornyd. Men inntil da skal jeg glede meg over dagene jeg har. Jeg skal glede meg til fredagen, nr jeg skal p ny date med denne kjekke gutten. Han som er 2 r eldre enn meg, men som jeg tror litt at kan skrelle meg som en lk til han kommer innp meg og blir der. Jeg hper det, men jeg tviler ogs. Jeg har ingen god erfaring med gutter, kjresterollen eller noe som hrer til det. Men denne gangen skal jeg g all in, jeg skal klare overbevise meg selv om at det finnes en sjel der ute som er snill tvers igjennom. Og jeg skal la meg selv klare stole p han, og bli hos han.

Jeg nsker at jeg om noen r kan lese tilbake p dette tenke; "Jeg klarte det!"

Stikkord:

Jeg vil vre en vampyr!

Mrket faller, og tankene koker. Det er ofte de samme ekle, skumle og ubehagelige tankene som dukker opp. Samme tema hver gang. Dden. Er det en ting jeg virkelig hater mer enn noe annet, s er det dden. Hver gang jeg tenker p dette blir jeg skremt. Jeg begynner kaldsvette, fryse, vre for varm, hodepine... Det er bare de lette symptomene p min panikk, eller angst, for dden. Jeg fr s vondt inni meg nr jeg tenker p det. Hele kroppen stivner, blir kald og s skjelver jeg verre enn et trt aspelv. Jeg grter s forferdelig at mamma lurer p om det er noe galt. Jeg har s lyst skrike ut i verden, skrike ut om at jeg ikke vil d. Jeg er s redd for at jeg ikke fr fle det jeg fler n lenger. Ikke vre meg, et selvstendig menneske. Hadde det bare finnes noe som faktisk var vampyrer, med evig liv. Da ville jeg nsket blitt en av dem. Ikke en blodtrstig morder, men en som overlever p lite. For jeg er s redd for d. Jeg ville virkelig gjort hva som helst for slippe det.

Jeg gruer meg til den dagen noen av mine familie medlemmer m g vekk. Jeg har heldigvis bde mormor, bestefar, farmor og farfar i live enda. Men i min tid har jeg mistet 3 oldemdre og 1 oldefar. Oldemor og oldefar p mamma's side var jeg for liten til skjnne hva som skjedde, s det stikker ikke dypt. Men da jeg mistet "Besta" i 6. klasse var jeg knust. Jeg skulle aldri mte denne fantastiske damen igjen, aldri. For 1 r siden, 13. mai 2011, mistet jeg min siste oldemor. Det er det vrste jeg har vrt med p hittil. Hun hadde s mye klokt si, og var s god. At jeg aldri mer fr sett hun, eller hrt stemmen hennes, eller noe, en gang til er vanskelig for meg enda. Det er da jeg lurer p hvordan jeg i det hele tatt skal takle miste tanter, onkler, kusiner, fettere, besteforeldre, broren min eller foreldrene mine. Jeg som sliter s flt med takle dette i det hele tatt.

Hvorfor m det vre snn at lillebror p 16 klarer tenke "Alle m igjennom det, uansett, s jeg m jo bare gjre det beste ut av det?!", mens jeg p 20 tenker at det er det jvligste jeg noen gang m tenke p? Det er urettferdig. Og hvorfor m disse tankene gjennomske meg n? Jeg har hatt ddsangst, panikk mot dd, kall det hva du vil, siden jeg var 4 eller 5 r gammel. Det er 15-16 r det. Aldri har jeg skt om hjelp, for jeg har gtt i over 10 r nesten, uten ofre det en tanke. Men n, det siste ret har det gjennomskt meg. Hvorfor det? Jeg vil jo ikke tenke p det, jeg vil ikke d. Jeg er rett og slett livredd! Nr trene pipler nedover kinnet, prver jeg tenke positivt, at det er lenge igjen. Men jeg har en ond stemme som alltid bringer meg tilbake p temaet igjen. I tillegg er jeg for feig til ske hjelp, jeg syns det er flaut. "Hei, jeg er 20 r, og jeg har lidi av ddsangst siden jeg var 4!" Jeg vil virkelig ikke d, jeg er livredd!!!

Tumblr_m815v9kcpt1rw9hlgo1_500_large
Kilde: we<3it.com

Smiling

Jeg klarer ikke skjule gleden lenger. Da du ringte meg p torsdag, med den hese deilige stemmen din. Jeg kjente jeg fikk en stor klump i brystet, fordi jeg savner deg snn. Du sa at jeg var den frste du hadde tenkt p nr du hadde kommet inn p morgenen etter jobb, og det var derfor du ringte meg med en gang. Du hadde verken dusjet eller sovet ut etter ha mistet nattessvnen. Men det bste du langt i, sa du. Jeg kjenner fortsatt hjerte pumpe litt ekstra nr jeg tenker p det. Det var meg du ringte frst! I tillegg sender du sms'er til meg hver dag. Hjertet mitt stopper opp et lite yeblikk hver gang det str navnet ditt p mobilen. Flelsene tar kontroll.

Jeg savner deg, og jeg er glad i deg!


Tekst: Privat.
Bilde: Google.

Les mer i arkivet Juni 2018 Mars 2018 August 2017