Jeg savner deg...

Den beste følelsen i verden er å høre stemmen din. Den rolige, dype, fine stemmen din. Den gir meg følelsen av trygghet. Følelsen av å være nær deg, uansett hvor mange mil unna du er. Det er tøft å vite at du ikke er rett rundt hjørnet. Men, å få snakket med deg på telefonen hver dag... Det gjør meg trygg. Jeg veit du er en flott person. En person man kan stole på. Herlighet, jeg savner deg.

Dette er som en drøm. Det å ha deg så kjær. Du, kjære vakre deg, du gir meg så mye trygghet. Enda så usikker jeg kan være. Med deg føler jeg meg trygg og selvsikker. Det er ingen ting som kan stoppe meg. Du støtter meg i alt jeg gjør. Du viser meg vei, når jeg går feil retning. Det er så magisk å være med deg. Å være nær deg. Herlighet, jeg savner deg. 

Det er heldigvis ikke lenge til du kommer hjem igjen. Hjem til ditt andre hjem. Her hvor du har plass. Her hvor du har et hjem å komme hjem til. Jeg venter på deg, kjære deg. Leiligheten er tom uten deg. Det er rart å ikke ha deg her. Men, jeg vet du snart kommer hjem igjen. Det betrygger meg. Du som er så flott og fin. Jeg gleder meg til å se deg. 

Be mine...

Det er følelsen av frustrasjon, usikkerhet og kaos som tynger henne mest. Hvorfor skal hun ødelegge alt for seg selv? Når hun endelig finner noen hun kan stole på, så skyver hun dem vekk. Hver eneste gang. 

Det er aldri enkelt å la seg selv bli glad i ett annet menneske. Spesielt ikke når hun sliter med seg selv langt der inne. Når da hun møter et menneske som gjør verden til et bedre sted, som gjør hun til et bedre menneske, da setter hodet og tankene igang på full maskin. Det er overveielser på alle mulige plan og fronter. Det er alt for mye følelser, og alt for lite ord. Hun føler seg kvalt av sine egne følelser. Hun er sint fordi hun ikke klarer å sette ord på dem. Det blir gjerne bare et teit standard svar, istedenfor å si hva hun virkelig føler. 

Det å føle seg innestengt i sitt eget hode er en følelse hun ofte kjenner på. Spesielt om det er noe hun ønsker å si til denne spesielle personen. Tankene tar kontrollen, spinner ordene vekk og der sitter hun.... i totalt taushet. Det er så mye hun ønsker å si. Så mye hun ønsker å vise. Men tankene lar hun ikke fullføre. Det er et resultat av å ha blitt dypt såret en gang for mye. 

Panikken kommer snikende med en gang hun innleder en samtale med noe hun gjerne ønsker å få sagt. Når hun får et spørsmål tilbake stopper det hun i å fullføre. Svarene som står på lerret i hodet kommer ikke ut. Det er ingen sjans! Det er så vanskelig, så tungt og så vondt. Men hvordan skal man i det hele tatt klarer å løse noe sånt? 

"Jeg er så glad i deg, veit du det?! Jeg ønsker så gjerne å utvikle dette videre med deg. Det er så vanskelig for meg å få satt ord på alt jeg føler. Jeg føler jeg må gjemme meg unna mine egne følelser. Det kan virke som at jeg er tøff, kald og fattet i nesten alle situasjoner. Men, sannheten er at jeg kun ønsker å vise glede, kjærlighet og varme. Men, dette klarer jeg bare ikke. Jeg har prøvd, og jeg prøver fremdeles. Jeg skulle ønske du kunne stille meg de rette spørsmålene, helt frem til du får et ordentlig svar. Jeg skulle ønske du kunne kommet til meg når jeg ikke skriver det. Overrask meg, jeg elsker det! Jeg satt så stor pris på at du kom til meg den ene dagen, og sa hvor mye du hadde savnet meg. Vi hadde bare vært fra hverandre en kort dag, men allikevel klarte du å sette ord på hva du tenkte og følte. Nå har jeg sitti å motet meg opp for å sende deg en melding. Jeg veit du er ute med noen venner, og kanskje du føler jeg maser. Men, du gir meg så lite tilbake. Det er helt tipp topp når vi er sammen, du og jeg, men det er så vondt når vi er fra hverandre. Jeg er pratsom, du er ikke fult så pratsom. Kanskje du da syns jeg maser om jeg sender deg en mld nå?! Hoff, jeg vil så gjerne at du skal komme hit. Det gjør så vondt at jeg ikke klarer å si det til deg. At jeg bare fjaser det hele bort. Kom hjem, vær så snill, kom hjem. Det aller værste er at meldingen til deg er klar. Jeg klarer bare ikke trykke send. Jeg er alt for feig, alt for usikker. Kanskje det er derfor jeg skyver alle unna, fordi jeg er så usikker selv? Men, så mange ganger jeg har blitt såret. Og sist stakk det dypt. Jeg trenger en form for bekreftelse på at du er min på en måte. Jeg veit ikke helt hva, men noe. Skulle jeg bare trykket send?! Hvorfor gjør du meg så glad og usikker på en og samme tid?! Det er frustrerende. Jeg skulle ønske du kunne åpnet deg litt selv også. Kanskje jeg hadde klart å åpne meg til deg også... 

Vær så snill å kom hjem, kjære. Jeg savner deg. Jeg savner nærheten av deg." 

untitled

Det er ingen som liker en feit jente, hvorfor prøver alle å trøkke det i trynet på meg da?! Ja, jeg er tjukk, jeg er god og rund på hele kroppen. Jeg hater kroppen min. Men jeg klarer ikke gjøre noe med det. Uansett om jeg spiser mindre, om jeg spiser i det hele tatt, så viser vekta det samme. Og når jeg først spiser spiser jeg for store porsjoner, og for mye drit mat. Hvem er det som noen gang kommer til å like meg? Ingen. Ingen har vist interesse siden januar i fjor, uansett hvor åpen jeg har prøvd å være. Hvorfor må livet være så vanskelig? Hvorfor er jeg nødt å leve i denne kroppen, med så lav selvtillit, så lav styrke og så mye hat mot meg selv? Kan jeg ikke bare avslutte det?

Det typiske er at når det endelig begynner å ordne seg litt i livet mitt er det ting som virkeilg tar av rundt meg, og hele verden detter sammen igjen. Før jul begynte ting å se veldig lyst ut, jeg hadde endelig fått drømmeleiligheten, jeg har god økonomi, jeg har verdens beste venner og jeg har verdens beste hest. Men så kommer mamma på besøk, og med en setning er verden ødelagt. "Pappa og jeg skal skilles, gå fra hverandre". Jeg trodde ho kom på besøk for å være med meg her i byen, men så kommer ho egentlig bare å bringer jævelskap og dårlig stemning inn i livet mitt igjen. Jeg prøver å være sterk, jeg prøver å smile å være takknemlig for alt rundt meg. Men jeg får det ikke til alene. Jeg har en eksamen på mandag, en konteeksamen pga jeg strøk i den til jul. Jeg kommer til å stryke med glans. Det frister mest å bare slutte, slutte med alt. Jobbe, spare penger, kjøpe hesten jeg har på fôr, og leve på det jeg får gjennom jobb. Jeg vil ikke dette mer. Motivasjon har svikta helt.

Jeg er sikker på at om jeg ikke hadde hatt hesten i livet mitt akkurat nå, så hadde heller ingen person bak "my personal secrets" sitti å skrevet til dere nå i skrivende stund. Til gud veit hvem skriver jeg mine innerste tanker. Hvorfor? Fordi jeg må dele. Jeg er nødt å få det ut. Jeg har prøvd dagbok, men det går ikke. Jeg har prøvd å skrive det på pc'n uten å publisere, men jeg drar det opp og lar det gnage enda mer. Jeg hater meg selv, det eneste jeg liker ved meg selv om dagen er det falske smilet jeg klæsjer i trynet hver gang jeg møter andre. Jeg elsker hesten min, og det er der smilet er ekte. På jobb, skole og med venner.. Jeg føler meg falsk, jeg føler meg feig og jeg føler meg svak. De har flotte kropper, fantastisk utstråling og de har kjæreste. Alle sammen. Så sitter jeg her og føler meg som det femte hjulet på vogna, hver gang. Hvorfor skal det være sånn at "alle andre" har og ikke jeg?! Jeg prøver, men feiler hver gang. Skulle ønske ting var lettere, eller at ting kunne bare skje i kroppen så jeg og kunne bli penere. For nå, per dags dato, er jeg stygg og forferdelig. Jeg føler meg sånn i alle fall. Hva alle andre sier driter jeg langt i. Etter april 2014 har ting vært veldig bra egentlig, var ca da jeg fikk hesten også. Men nå, etter jula... Motivasjon har svikta, min evne til å være positiv hele tia er langt borte. Jeg har mest lyst til .... Nei det vil jeg ikke si en gang. Men dere skjønner det sikkert. Det er lenge sia jeg har skada meg selv, men det frister. Frister mer og mer for hver dag. Jeg håper jeg ikke kommer til å sprekke, men det tror jeg går dårlig, for nå har jeg det rett og slett ikke bra med meg selv. Jeg prater ikke med mamma heller, ikke etter at ho har svikta oss på den måten. Jeg føler meg skyldig i det, og det er ingen god følelse uansett om du er voksen eller barn. 

F. M. L...

Oh happy day!

This is my year, this is MY year, THIS IS MY YEAR!

Jeg smiler, ler og bare er kjempe glad om dagen. Mr. Man kommer til byen på fredag, endelig. Jeg har ikke sett han på over et år. Eller er det et år nå kanskje?! Samma det. Det er snart et år, eller så har vi allerede runda et år. Tror det er det sistnevnte. Kanskje han er dritt lei av alt maset mitt om at han bør ta seg en tur nedover snart, eller så er det fordi han har lyst. Hvem veit? Ikke jeg i alle fall. Og i tillegg til at han endelig kommer sørover - tror du ikke at kjekken sjæl skal sove her eller?! Åjoda! Jeg skal hente han på flyplassen på fredag, han skal bo her, dæven, nå må jaggu vinterpelsen av legga, og være med meg på fest.. På lørdag! HURRAA!!! Jeg er virkelig i himmelen. Så sjukt glad. Det aller værste, eller beste, med dette er at jeg har prøvd lenge å komme litt over han, pga jeg aldri hadde trudd jeg skulle få se han igjen. Men det har liksom aldri gått. Uansett hvem eller hva jeg har gjort har han alltid vært i bakhodet mitt hele veien. Vi har prata hver dag, sendt lange mld via facebook og bare holdt kontakta i ett helt år. Dæven. Jeg har vel kanskje aldri gitt helt opp innerst inne. Jeg veit ikke hva det er med han, hva som gjør han så spesiell for meg. Men han er bare utrolig ... Verdt å ha i livet mitt! Gleder meg veldig til han endelig kommer nedover, som du kanskje har forstått nå. Det skal bli så artig! Skal også prøve å kose meg på festen... Jeg er kjempe nervøs, og innerst inne er jeg livredd. Sist gang gikk det jo veldig skeis. Sist jeg var ute ble jeg dopa ned, og husker ikke noe fra vi kom på byen til jeg våknet dagen etter. Det var ordentlig ubehagelig, og jeg hadde vist oppført meg på min værst tenkelige måte. Etter dette har jeg ikke turt å drikke offentlig. Tok et par øl med broren min når han var her på besøk, men vi var jo aldri ute. Så nei, litt blanda følelser for dette her egentlig. Men jeg har fri fra jobb hele helga, jeg får se Mr. Man, han skal bo her, hos meg, hele helgen. Egentlig veit jeg ikke hvor lenge han skal være i byen. Kanskje jeg skal kidnappe han og bare la han flytte inn?! JA! Nei.. JO! Åh.. Får nå virkelig håpe at det blir en utrolig koselig helg, noe jeg regner med, og at festen blir som forventa. Og at jeg tør i det hele tatt å drikke ute.. huff...

Dette er mitt år, eller?

I skrivende stund sitter jeg med en stor klump i magen. Det er tårer som presser på, og jeg kan begynne å grine når som helst føler jeg. På mandag skal jeg ut, ufrivillig, å gå på ski med tung sekk i 5 dager. Jeg har så jævlig lite lyst som det går an! Vi var ute et døgn for et par uker sia for å prøve ut utstyret vårt til denne turen. Det var en jævla dritt tur. Det var så jævlig, det var værre enn det jeg har vært borti før - og jeg har vært borti mye når det kommer til psykisk og fysisk smerte i forhold til å yte maximalt og dra kroppen med seg uansett. Jeg veit jeg kommer til å klare denne turen, uten problem. Men jeg gruer meg. Klarte tross alt forrige tur, selvom jeg kom hjem med brannsår på skuldrene og blå bein. Jeg hater å gå på ski. Kan ikke fatte at skolen setter opp 5 jævla dager vi må være ute... DRIT! I tillegg har jeg kjempe hjemlengsel. Og det hjelper ikke særlig mye på. Etter at M dro hjem tidligere i uka har jeg bare begynt å savne hjemme mer og mer. Har bestilt reise hjem, men det er enda et par uker til jeg drar hjem. Men åh.. Er det mulig?! Dette året skulle være mitt, det skulle gå min vei... Det har vært et supert år hittil, klart så mye mer enn jeg trodde jeg skulle klare. Men nå så føles det som at alt faller i grus pga en dum tur. Men men... Får tenke positivt, om en uke på denne tia sitter jeg med sjokolade og brus å bare koser meg her i hybelen igjen.. 

Unormalt, men godt..

I går var en utrolig god dag. Jeg kjente meg levende hele dagen, hadde fått sovet ordentlig godt ut og starta dagen ufattelig bra! Jobb gikk fort og var moro, til en forandring. Etter jobb var jeg i byen å kjøpte meg det dyreste klesplagget jeg noen gang har kjøpt, en dunjakke. Men jeg trenger det til en snøhuletur jeg skal på seinere i mars. Jeg kjøpte en bursdagsgave til ei venninne, en liten gave til meg selv - ja, neglelakk. Det er ingen hemmelighet at jeg er helt avhengig av neglelakk. Jeg har så mange at det nesten er flaut. Alt fra Depend til Essie, dyre og billige. Jeg kom hjem, tok på meg skjørt frivillig, ja frivillig, og pynta meg. Det føltes godt å pynte seg, få på seg noe fint og være veldig jentete. Det er helt sykt. Jeg som vanligvis er motstander av ALT som heter kjole og skjørt og sminke, men i går ville jeg selv pynte meg litt ekstra. Jeg var sjåfør i hele natt, noe som egentlig var helt greit. Jeg hater å ta penger fra folk, så syns det var greit med en liten mynt som betaling, men fikk nok ganske masse mer enn jeg egentlig sa jeg skulle ha. Men det gjorde meg ingen ting. Jeg koste meg hele kvelden, fikk dansa litt - ja jeg danser edru uten problem. Jeg fikk møtt et par kjekkaser og snakka med de som betyr noe for meg. Ble så klart litt seinere i sengs enn jeg egentlig hadde planlagt, men det var verdt det. I dag tidlig gikk jeg på vekta bare for moroskyld for å se, og jeg fikk meg en skikkelig god overraskelse. Jeg har gått ned 3 kg siden jula, uten å egentlig gjøre noe for det! Så kanskje jeg skal være flinkere framover nå da, så kanskje jeg kommer meg ned til drømmevekta snart. Jeg må sette meg mål, og leve for å oppnå dem! Det er nå sikkert og vist. I dag er også en god dag, selvom jeg har både jobb og skolearbeid hengende over meg. Men jeg er bare så glad om dagen. Jeg kjenner meg levende, mer levende enn noen sinne. Og veit du hva? Jeg liker det! Det er godt å kjenne seg så godt selv. Det er så lenge siden sist. Forrige gang jeg følte meg så glad og ikke fjærn må ha vært når jeg var 12-13 år. Så ja, jeg skal nyte hvert eneste sekund av det!

Last day...

Se en annen vei,
ikke rett mot meg.
Jeg vil bare gjemme meg bort,
gå hånd i hånd med sort.
Bli en skygge i nattens mørke,
det vil ikke være en tåre å tørke.

Enveisbilett til skyggeland.
Finne en drømmemann.
Som kan fjerne alt det som gjør vondt,
ikke la meg tenke på alt som er ondt.
Bli en skygge i nattens mørke,
det vil ikke være en tåre å tørke.

La meg gli av sted,
endelig la meg få fred.
Blodet renner nedover,
jeg vet alt endeilg er over.
Bli en skygge i nattens mørke,
det vil ikke være en tåre å tørke.


Tekst/foto - privat.

A new life.

Noen ganger lurer jeg på om alt er verdt det. Om det jeg har gjort har betydd noe for andre rundt meg. Om noen har sett hva jeg faktisk har fått til, og hvor mye jeg har stått på for å klare det jeg har oppnådd. Er det verdt det? Eller lurer jeg meg selv?

Dagene er lange, det er lite som skjer og så klart har jeg møtt enda en dust. "Jeg er ikke klar for et forhold akkurat nå". Hallo?! Ha baller nok til å si det til meg da, og ikke bestevenninna mi i fylla. Enda så tekster han meg hver eneste dag. Hver dag! Og mener det er alt for lenge siden sist vi møttes, og at vi må møtes snart. Idiot. Jeg vet i alle fall at jeg vil finne en jævla sexy topp å ha på meg på festen på fredag, selvom jeg ikke skal ut så kan jeg da alltids få lov til å vise meg fram på vorset?! For helt ærlig, hvem er det som drar ut på byen på valentines day? Jo, alle klåfingra og nasty mannfolk, og desperate kvinner. Så neitakk, jeg står fint over byturen - vil heller kose meg med sprit og venner fram til de drar.

Nok om det... Noen ganger kjenner jeg ikke igjen meg selv. Hvem var jeg før egentlig? Før jeg flytta, opplevde nye ting og satte meg selv egne og nye grenser og mål? Jo, jeg følte jeg hadde alt jeg trengte.. De beste vennene jeg kunne få, de som virkelig brydde seg og tok vare på meg. Jeg følte at jeg hadde et sosialt og godt liv, en god klasse - uten mobbing til en forandring. Men jeg skal være ærlig å si det nå, jeg viste ikke at jeg hadde det så jævla ræva. Etter å ha flytta har jeg blitt et helt nytt menneske. Jeg kjenner ikke igjen meg selv hjemme fra til nå. Jeg har fått en helt ny start, et helt nytt liv og jeg elsker det. På en måte hater jeg det, fordi det er når jeg flytta jeg så hvem de virkelige vennene mine var. Og dessverre, det var ikke mange av dem. Dere gav faen, og jeg kunne ikke brydd meg mindre akkurat nå. Jeg ser hvem som er mine virkelige venner her hver eneste uke, dag, time. Det er dere som faktisk bryr dere, som tar seg av andre. Jeg har fått nye, fantastiske og ekte venner. Det er ei venninne hjemmefra som aldri kan bli slått, så klart, men ho er bestevenninna mi. Men ho jeg trudde var min beste venninne, dra til hælvette med deg, tenker jeg ikke på lenger. Ikke før nå når jeg begynte å nevne gamle venner. Jeg kalte deg bestevenninna mi, fordi jeg trudde du så på meg på samme måte. Helt til jeg får vite stikk motsatt. Du gav faen i 6 jævla lange år. Ja, du stilte skikkelig opp for meg den ene gangen jeg trengte deg mest, men i ettertid har jeg tenkt på - gjorde du det fordi du ikke trudde jeg hadde andre? Var det et skalkesjul for din egen del fordi du var en så jævlig dårlig venninne ellers? For du, nei du kunne jo ikke prate med meg om noe. Ingen ting. Og ikke lytta du på meg heller. Du sa bare "Ja, mm, ja, okei" til det jeg sa. Alltid. Jeg lytta, hver gang, jeg prøvde... Du mener du sjøl sto opp for meg, men jeg tviler sterkt. Du har alltid vært en bitch, det har du sagt selv, og jeg kan godt skrive under et diplom i "Den styggeste drittkjerringa av en bitch jeg noen gang har kjent" til deg. Bitch.

Det å flytte har virkelig lært meg masse. Hvem mine ordentlige venner er, hvem jeg kan gi blanke i og hvem jeg burde kjempe for. Jeg har også lært at jenter som venner ikke er noe problem. Så lenge du finner de ekte jentene, som ikke er falske hurper. Som du kan stole ordentlig på, som lytter, og som alltid tar telefonen fordi man ønsker å prate uansett når på døgnet det er. Gurimalla, dere betyr så mye for meg. Vi samles minst 3 ganger i måneden, fast, og det er en tradisjon jeg håper vi kan ha for alltid. Det er den beste dagen i uka. 

Men det er disse dagene jeg undrer... Undrer på om det jeg har gjort og opplevd hittil er verdt det?! Var det å gå gjennom barneskolen og undomsskolen som mobbeoffer virkelig nødvendig? Hvorfor turte jeg ikke stå opp for meg selv da? Hvorfor ble det sånn? Var det året ute i arbeid verdt det? Var det verdt å endre på rutinene på arbeidsplassen? Gav det egentlig noe mening for andre rundt meg, eller var det bare mestringsfølelse for min egen del? Jeg undrer, og undrer... Jeg føler meg litt fortapt. Ganske så ensom, og en smule irritert. Jeg burde ikke tenke sånn, ikke så bra som jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Minus de 2 ukene jeg lå sjuk. Men det er lov - da skal man være miserabel, i mitt hode. Men ellers har livet vært fantastisk. Men nå, så klart, når alt virker å ordne seg, kommer de stygge tankene. Det er ikke noe nytt, og jeg har kanskje bare ventet på det. Men det er så tragisk. HVORFOR? Hvorfor kan ikke jeg for en gangs skyld få lov til å være glad, smilende og skikkelig fornøyd i mer enn 5 minutter?! Er det virkelig verdt det? Å bryte meg ned hver eneste gang... Er det verdt det??

Time goes by...

Tiden flyr i godt lag - sier de.

Jeg skulle ønske jeg kunne holde fast ved alle gode opplevelser livet har gitt meg. For nå er det veldig få av dem. Ligger hjemme på sofaen, sjuk på 6 dagen og jeg kjeder meg ihjel. Jeg mangler energi, og føler hverdagen er totalt bortkasta. Eneste positive jeg finner ved det er at jeg faktisk kan strikke. Eller, jeg har lært meg det. Har strikka 3 pannebånd på disse 6 dagene, sett 3 serier med 3-4 sesonger på rundt 10-20 episoder, x antall filmer og prata med andre. Da kan dere selv tenke. Jeg hater å være sjuk, for når jeg først blir sjuk er jeg gjerne blåst av banen i over ei uke. Stemmen er fortsatt på halv 12, halsen er ikke vond men det er fordi det er fylt opp med slim og drit... Nesa - den er aldri helt åpen, men nå får jeg jo f**n ikke puste. Han dærre kjekkasen har funnet ut at det å snakke med min bestevenninne i fylla var jævla lurt, og nevnte at han ikke ville ha noe forhold. Han hadde lyst å si det til meg - når han var dritings, men da fikk han kjeft og beskjed om å gjøre det edru. Har jeg hørt noe? NEI! Det er bare barnslig. Jeg har ikke tatt noe initiativ til å prate med han på en uke, men allikevel popper det inn en mld hver dag. Eller, ikke i dag, det er rart men også egentlig helt ok. Er du ikke voksen nok, eller tøff nok, til å være ærlig mot meg - da kan du dra deg til h*lvette og lenger... Og om folk er falske og egentlig ikke vennene dine når du faktisk har ofra en hel del av livet ditt på dem, da kan de også dra langt til gokk og lenger - gjerne bli der å brenne også. Bah.. Jeg vil bli frisk, jeg vil trene, starte kostholdet mitt ordentlig igjen og komme ordentlig i gang. Jeg er jo egentlig så motivert, men en uke med drit i kroppen og bare supper og junk så blir hele kroppen bare ødelagt. Har ikke klart å spise noe med harde kanter på ei uke pga halsen. Og i dag har jeg nesten ikke spist. Det er heller ikke bra. Jeg må komme igang med de gode vanene og rutinene igjen. Ikke spise møkkamat og godter. I morgen må jeg dra meg ned på butikken å få handla inn noe godt av både frukt og grønt. Kaste alt det usunne som frister, da blir det lettere å endre det mens jeg blir frisk. Jeg VIL så gjerne bli frisk snart, og orke å være ute eller i det hele tatt gjøre noe. Det å kjøre inn til byen, og være der en time, og kjøre tilbake - som totalt sett tar da 1,5 t, det er jævlig nok. Da er jeg helt skutt.. BLÆ! Helt frisk blir jeg aldri, det vet jeg, men jeg vil bli kvitt disse kyllingene i halsen og komme i gang med livet igjen. Og gjerne få meg ny jobb på kjøpet, sånn at jeg har noe å gjøre i ukedagene. Da ville jeg vært veldig glad altså, sånn btw. Men nå er det nok klaging. Dagen er over, jeg burde ha lagt meg, i morgen skal jeg bli bedre. Håper jeg.

How the h*ll?!

Hvordan klarte jeg å rote meg borti deg? Å finne en som er så utrolig flott, vennlig og morsom? Sukk.. Jeg er fortapt.

Ja, jeg har møtt T igjen. Ikke nok med det, men jeg har fått vite at han er personlig trener. Dæven... Lille bolle meg og den supertrente og fine fyren!? Det kommer aldri til å gå bra. Jeg må være ærlig å si at jeg er litt nervøs for hvordan det kommer til å gå. Men så lenge jeg har trua så går det jo bra, tror dere ikke?! Dessverre, denne bloggen har blitt mer som en dagbok for meg de siste dagene, men det er godt å få delt alt. Sort på hvitt. Virkeligheten som den er, uten å pakke den inn i bomull. Jeg tror jeg er blitt gal. Før kunne jeg ikke ha godter liggende i huset uten å gå å spise nå og da, men etter helga, etter å ha blitt bedre kjent med T, har jeg virkelig biltt motivert til å klare dette her. Jeg SKAL klare å gå ned slik jeg vil selv. Jeg SKAL finne motivasjon når jeg er langt nede. Akkurat nå lever jeg på en god følelse, som jeg skreiv til L i går "I'm walking on sunshine!" T motiverer meg til å leve bedre, ikke at han har sagt noe noen gang, men jeg bare blir motivert av å tenke på han. Motivert til å gjøre skolearbeid, trene og spise mer riktig. Legg meg inn på mentalsykehus snarest om dere syns dette er for ekstremt. Jeg tror dette har en veldig positiv effekt på meg! Jeg vil at det skal vare lenge, og at jeg klarer å knipe tak i motivasjonen og leve med og på den til jeg klarer å nå målene mine, og så klart opprettholde disse og skape nye. Hvordan er det å omgåes med en personlig trener?! Nei gudveit. Vi får se. Skal møte han igjen snart, seinere i uka. Jeg blir så ufattelig glad når jeg tenker på han og det hele. Vi møttes i går, og det var så utrolig koselig. Fikk et nattanuss igjen, og det kribler i hele kroppen. Både da, og i hele dag. Akkurat kommet hjem fra trening nå, og det blir nok en økt til seinere i dag. Kanskje intervaller, vi får se. Men jeg føler jeg har såpass energi at jeg klarer litt til. Selvom låra mine bare dirrer nå, sittestillende. 

Omvendt

Går det an at noen situasjoner bare blir snudd på hodet? At de situasjonene du er vant med ender dårlig, for en gang skyld kan ende godt?! Det er i alle fall ikke noe i veien med å håpe.

Etter min fyllefiasko på fredag har egentlig ting blitt veldig bra. Jeg smårota jo med en fyr på fredag, og tydeligvis har jeg gitt han nr mitt. For å si det mildt så kan jeg ikke huske å ha skrevet på bloggen her heller midt på natta. Uansett. Jeg tenkte egentlig ikke noe særlig over at han jeg rota med var kjekk eller morsom eller noen ting, men altså det er han. Jeg kjørte han og en annen kompis av han hjem fra byen i går etter jobb, og ble sittende å prate med T i over 1 time. Ikke nok med det - men han faktisk huska hvem jeg var, og virka interessert i å møte meg igjen. Så i dag har jeg faktisk vært hos han, der han bor, og prata og fått en "humor-leksjon", som om jeg trengte det. Det var utrolig koselig og morsomt, og jeg fikk egentlig en veldig god følelse inni meg når jeg var med han. Litt smånervøs egentlig, men på en god måte. Har nesten nettopp kommet hjem, han skal på jobb i morgen og jeg skal tidlig opp selv for å prøve å skru døgnet tilbake. Jeg håper egentlig på at jeg kan møte han igjen i morgen. Før jeg gikk fikk jeg også et kyss, og det føltes ikke feil eller rart, det føltes helt riktig. Jeg savner å være med noen på den måten jeg er nå med T. Selvom det bare har vært et par dager, men jeg har en god magefølelse overfor dette. Håper den stemmer. Om så, så kan det hende at jeg faktisk har møtt en flott person som kanskje kan bli noe mer enn en venn. Men jeg tør ikke si noe sikkert, ei heller håpe på noe. Vi får la tiden vise hva som skjer...

 

Enjoy life...

Jeg ønsker meg en lås til tlf som gjør at jeg ikke får brukt den mens jeg er ute å fester. En som jeg kun kan fikse å låse opp tlf når jeg er i edru tilstand. Kan noen skaffe meg en sånn?!?

Jeg er så skamfull. Jeg skulle ønske jeg kunne la telefonen være i fred når jeg får i meg alkohyler. Virkelig. Det er som en sykdom, spesielt når man er interessert i noen du vet du kan få kontakt med på tlf på en eller annen måte. Er det mulig. L, K og jeg dro ut på en fest i går, og udugeligheta starta vel egentlig allerede før vi dro ut, på vorset. For det første så hang jeg en bamse, som vi lata som var ei jeg kjente før men som jeg ikke tåler trynet på nå lenger. Vi hoppa i sofaen, plagde naboene mine og var skikkelig på fjortis-fylla. Huff. Ikke nok med det, men vi klarte å sende et toppløs bilde til M, så klart. Og pga det ødela vi kvelden hans. Eller jeg ødela hans kveld der han er nå. Han har tydeligvis gått å vært sint, eller furt, for at han var redd jeg hadde sendt det til flere. Noe jeg ikke gjorde. I tillegg fikk jeg ikke lov av K og L til å sende han noen ting på snapchat ila hele kvelden, og de passa på å holde meg opptatt på en eller annen måte. Jeg hadde ikke mulighet til å se på mobilen før jeg kom hjem. På vei hjem så klarte jeg å dette på ræv, fordi det er så utrolig glatt utenfor her jeg bor, og da følte jeg virkelig et stort behov for å sende M en mld. Da fikk jeg vite at han var litt bekymra, og det er det jeg husker... I dag har jeg fått mer forklaring på hva jeg har sagt, og hva jeg har sendt. Huff. Jeg er ikke stolt av meg selv i det hele tatt. Kan det ikke være mulig å bare låse telefon for en hel kveld og la den være?! 

Men på en annen side fikk jeg jo litt positivt ut av det og. For han sa selv at han ble litt redd og snurt fordi han trodde jeg hadde sendt det bildet til flere. Kanskje det betyr at det jeg er nyskjerrig på om jeg føler, at han og er litt nyskjerrig på det?! Kanskje? Hvem vet vel det egentlig, det kan være tilfeldig også. Det som bekymrer meg mest er det at han er en plass nå med en jeg har vært småforelska i før, og som har bedt meg på date før. Jeg er livredd for at de to prater sammen om ting. Det kan være en smule pinlig.. Men men. Jeg hadde en fin kveld til tross for å ikke prate noe med M før jeg kom hjem. Jeg koste meg, og virkelig nøyt livet! 

I'm me.

Jeg fikk ett eneste råd i dag. Det var å holde meg unna deg. For å si det mildt - det gikk både ræva å bra.

Hvorfor ikke bare drikke vin til en blir fin, og så dra ut og bruke masse penger på alkohol og kose seg med randoms. Jeg kommer garantert ikke til å huske mye av dette i morgen. Jeg har da tydeligvis hooka opp med en som heter T i kveld, noe jeg både angrer og ikke angrer på. M er jo bare treig og tragisk uansett. Men det bekymra meg at han sa "du er så opptatt" i sta. Det liker jeg ikke, og det var jeg ikke. Eller jo, jeg var ganske opptatt med T men samtidig ikke opptatt i det hele tatt.. Huff.. Ikke har jeg møtt han eller noe enda, men enda føler jeg meg som den råttne kjerrninga. Men men, jeg fikk klina og kosa meg. Vært litt vill og ungdommelig igjen i kveld. Og DET setter jeg pris på. Døm meg så mye dere vil selv, jeg bryr meg ikke. Jeg er meg, og dere er dere selv. Hvem bryr seg egentlig!?

Ja, jeg hooka opp med T, ja jeg føler meg elendig overfor M, men samtidig syns jeg det med T var lideskapelig og utrolig moro. Vi får se om han husker meg i morgen! Og om jeg klarer å gå i mårra?! Jeg har blitt dansa med over alt, og i tillegg ramla rett på isen med ræva å ryggen først.. Flotte greier. ææææææhhhh... Gruer meg og gleder meg til å jobbe i mårra. Vi får se hvor masse vi husker da!? :)

Bad, bad, bad...

I min tro om at alle jeg kjenner har et lykkelig forhold, har jeg innsett hvor tragisk det er. Fordommer og dømming av andre sine forhold i det hele tatt er feil, og blir basert på overfladiske ting. Ikke deres private og intime liv. Noe jeg egentlig bør vite godt. 

Etter et par timer i tlf med min beste venninne har jeg nå fått vite at hennes kjæreste er en skikkelig drittsekk. Dessverre. Han har en x-kjæreste som bor et annet sted, som ikke lar han være i fred. Ho prøver å ødelegge det L og han har nå, og det syns jeg er forferdelig tragisk. Ho har grått på tlf i 2 timer pga han. Bare pga at x'en er tilbake i bildet, igjen. Det er som det hele starta - urovekkende og usikkert. Jeg vet ikke hva jeg skal si til ho for å få ho til å roe seg ned, spesielt ikke når jeg har mest lyst til å dra å finne han å slå inn trynet hans. Han fortjener virkelig ikke ei så søt og god jente som L er, ho fortjener noe som virkelig er bedre. MYE bedre. Kanskje jeg skal være glad for å være den eneste single i gjengen enda?! Jeg slipper jo unna alt drama som hører med. Slipper å bekymre meg om gale x'er som stalker livet til den andre og deres nye partnere, og i det hele tatt den usikkerheten som er i starten av et forhold. Nei, på en måte er jeg glad for det, men på en annen måte så ønsker jeg at jeg kan ringe eller prate med "the love of my life" hver kveld. Sove sammen med noen, eller i det hele tatt dele mitt liv med en annen. 

Men en ting jeg ikke ønsker, eller forstår, er hvordan L sin kjæreste kan si til hun "jeg er så usikker og forvirra", og når ho spør hvorfor så sier han bare "det vet jeg ikke". Han burde allerede nå vite om han kommer til å være med L eller gå tilbake til x'en. Han burde vite hva han føler, og i det hele tatt tørre å si det høyt. Ikke bare til L og vennene sine, men til seg selv. Han må tørre å være ærlig med seg selv, sånn at han ikke setter andre rundt seg i en sånn situasjon som L er i nå. Jeg klarer ikke å forstå hvordan det går an. Er han usikker? Ja, da bør vel egentlig ho få vite det med en gang. Ikke få slengt en "jeg vet ikke hvorfor" i fleisen. Stakkars jente, ho er så god. Dette er verdens søteste jente, og jeg virkelig digger ho. Så mye som jeg har lært om vennkap har jeg aldri lært av noen. Jeg har lært at jenter ikke trenger å være stygge med hverandre bak din rygg, eller være med en gammel venn av deg som fisker etter detaljer om mitt liv uten denne venninna, eller all den jævla dramatikken. Jeg har lært, det viktigste i følge meg, det å sette pris på gode venner som alltid er der for meg, og som da er jenter først og fremst. Jeg har aldri stolt ordentlig på jenter som venner før denne flotte og søte jenta, og jeg klarer ikke å fatte hvorfor folk skal oppføre seg så stygt mot henne... 

Everybody, but me.

"La oss være lykkelige, unge og flotte for en kveld og bare kose oss!" Ja, særlig. Jeg er snart 22 år og kjempe patetisk. Jeg har en hemmelig trang for å se masse jentete serier om dagen, og skrikefilmer hvor man bare vil sitte å gråte i flere timer etterpå. Liker det ikke i det hele tatt. Det er miserabelt. 22 år, singel og evig forelsket i det man ser på tv-skjermen - som igjen bare er skuespill... Hvordan går det an?!

Alle mine venner har kjæreste. Nei, vent, det er en som ikke har det, men tilgjengjeld har ho en fyr ho bare kan ringe midt på svarte natta uansett hvilken dag det er i året. Så har dere meg, lille meg. Singel og evig ulykkelig når det kommer til kjærlighet. Hver eneste gang jeg blir kjempe glad, eller nærmer meg det jeg anser som en lykkelig livssituasjon, kommer en kommentar eller en hendelse som bare ødelegger hele driten. Som vanlig har dette skjedd i dag. S klarte virkelig å legge gullegget for det jeg tenker over M. "Men, har han kommet med noen komplementer enda?" Nei, det har han kanskje ikke. Eller, jeg vet ikke. Hva er et komplement i følge guttene?! Dette skulle jeg virkelig ønske jeg kunne få en bok om - hvordan lese tegnene til mannfolka. Så klart, jeg har fått høre at jeg er flink, arbeidsnarkoman og en strikkeguru. Hallo!? Krever ikke så mye å strikke et pannebånd heller da... Men han har sagt det, og sikkert ment det også. Og her for bare et par dager siden fikk jeg plutselig en snap etter jeg hadde sagt god natt, hvor det sto: "God natt, sov godt og drøm søtt :)" Dette er noe ingen av oss har sagt noen gang. Det har gått i å bare si "god natt", eller "natti". Så hvorfor den kom nå *BAM* plutselig?! Nei, dere spør godt om dere hadde spurt meg. Jeg har ikke peiling. Huff... Tror virkeilg hjernen min prøver å fortelle meg noe, men at hjertet ikke gidder å pumpe blodet opp i skollten på meg, sånn at det kan ta overtaket på hva jeg vil.

Det er faktisk utrolig surt å se alle rundt deg være lykkelige og glade og bli verdsatt av et annet menneske. Herregud, siste forholdet mitt ble avsluttet via MSN. Ja, MSN, dere leste rett. Og dere kan jo tenke litt hvor lenge sia det er at dét var populært... En del år siden. Og det var fordi han "skulle prøve å gjøre det, for vi kom jo til å vare for evig". Sorry, idiot, men vi varte ikke lenger enn akkurat 3 mnd, det var 3 mnd's dagen vår når du gjorde det slutt. Men det er heldigvis lenge sia. Men igjen, etter det har jeg heller ikke hatt et forhold. Ikke et seriøst et i det minste. En og annen man har rota med, ja, men ikke et forhold. Så hvorfor i alle svartens dager skal det kunne funke mellom M og meg da!? Kanskje S har rett i det ho sier at jeg kanskje ikke burde satse på han? Kanskje jeg overtolker alt sammen som L mener. Eller kanskje jeg bare skal la alt passere å se hva som faktisk skjer når jeg møter M? A mener i alle fall at jeg skal vente til han kommer hit, eller til byen i det minste, og se hva som skjer og bare la det skje i såfall. Men hodet mitt, som har litt blodomløp enda, vil ikke gjøre noe kjempe messige greier. 

Jeg er livredd. Livredd for å skremme han vekk. Vekk i fra byen og at han aldri vil snakke til meg igjen. Men så kommer de dustete tankene som sier meg midt i mot. Går ikke en dag uten at jeg dveler såpass som nå. Satse eller ikke satse. Uansett, jeg må snakke med han når han er her. Face to face. Jeg må i det minste få alle kortene på bordet, fra min side. Jeg er bare nødt til å fortelle hvordan jeg føler det. Og hvor mye det faktisk fucker til hodet mitt og tankene mine. M kommer nok til å le av meg, gapskratte tror jeg, om jeg sier at han fucker til skollten min. Men da får han bare le. Le så han griner, for han ler mye. Kanskje det tar kaka!? Æsj... Kontrollfreak'en i hodet mitt mener jeg bør si det med en gang, men jeg vil ikke mase eller ta stilling til det før jeg har møtt han igjen... Hvordan er det så mulig å  være helt tom i topplokket som jeg er om dagen?! Det vil jeg forresten ikke vite... 

That guy

Hvorfor skal det være så himla vanskelig å finne en eneste en som liker deg for akkurat hvem du er?! Og hvorfor skal de som virkelig er en reell og kanskje en fremtidig viktig person i livet ditt bo så fryktelig langt unna, eller at avstanden i det hele tatt kan by på problemer? Det er urettferdig.

Jeg har klart å falle for bestekompisen til min gamle crush. Jeg har kanskje ikke sagt det, eller kanskje jeg har det, men jeg var evig forelsket i en som var fadderen min på skolen i fjor. Så å si hele året jeg gikk på skolen var jeg "head over heels" forelska i denne gutten. Ja, gutten. Han var ingen mann som sto for følelsene sine, eller i det hele tatt tok ansvar for noen ting - annet enn lidenskapen hans, innebandy. En vakker dag i april trudde jeg kanskje han var tøff nok til å ta et steg i en retning jeg kunne foretrekke. Jeg ble invitert ut, på fest, og han fortalte at jeg absolutt ikke kunne eller fikk lov til å si nei. Og det sa han forann de 2 menneskene jeg viste var gode venner med han. Om dette var et tegn eller ikke ante jeg ikke - enda... Jeg var nødt å jobbe, så kunne ikke gå på festen, idiotisk at ingen ville ta den drittvakta. Men jeg fikk fortsatt streng beskjed om at jeg måtte komme på vorset før jeg dro av gårde på nattevakt. Og det gjorde jeg. Kom tidlig og møtte han, og vennene hans hjemmefra. Utover kvelden ble jeg mer og mer frustrert, han unngikk meg så mye som det gikk an virka det som, og ikke nok med det så prøvde han å gni det inn i trynet på meg at han skulle feste og jeg jobbe. Jeg var så drittlei hele han og de forskjellige signalene han gav, så jeg bestemte meg for å ta litt hevn. Jeg henvendte meg til Morten, la oss kalle han Morten, som da er bestevennen til Idioten. Og det første jeg tenkte var "wow, han var drit kjekk." Vi pratet om løst og fast utover kvelden, og da jeg dro på jobb ønsket han meg en god vakt. Dette var bare starten...

Det er januar nå og jeg er så glad jeg dro på vorset i april. Selvom jeg var bra irritert og skuffa da, over både jobben og Idioten. En ting er sikkert - jeg angrer ikke på at jeg dro dit. Etter denne festen har jeg fått en ny venn på facebook, og det er Morten. Vi har pratet masse sammen, og hatt lange samtaler sammen, siden vi møttes på den festen. Jeg føler virkelig det er noe der. Vi har prata i nesten ett år, og jeg har lært han å kjenne. Vi har kanskje ikke tatt opp det viktigste i dagens samfunn, politikk og alt det der, men vi har prata om oss selv og fortalt hverandre hvordan hverdagen er og dermed blitt kjent med hverandre på andre måter. Alt trenger vel ikke handle om "de store og politiske sakene"? Han er glad i barn, liker hunder, dessverrre liker han også katter men det gjør liksom ikke noe. Han er jordnær og har ekstremt mye humor, noe som er viktig for meg. Jeg må ha en mann med humoren inntakt. Aldri i livet om jeg kunne vært sammen med noen som ikke har  samme humor som meg, eller ikke kan le av noe som jeg syns er hysterisk morsomt. Sånn som enkle tørre vitser, "åh den var så tørr, tror jeg henter et glass vann - jeg ble så tørst" HAHA! Det er sånt jeg kan le av, og da vil jeg ikke bli sett dumt på. Uansett... Morten har nesten enda mer elendig humor enn meg, og det trodde jeg ikke var mulig. Han er en optimistisk person, som er glad hele tiden virker det som. Jeg har virkelig begynt å falle for han. Jeg har kanskje ikke merka, eller tillatt meg selv å føle sånt for noen siden Idioten, men når jeg var på date nå for noen uker siden med en - kall han Jonas - merka jeg hvor mye jeg savna det å ha Morten til å le med. Jonas lo ikke av noen verdens ting, og var alvorlig i ALT han sa. Hvordan er det mulig?! Noe må da være morsomt. Ikke at det trenger å være de store greiene, men herregud da gutt - le litt!!! Han var alvorlig hele date'n, og lo ikke av noen verdens ting. Under daten tok jeg meg selv i å tenke "nå hadde Morten ledd seg skakk" veldig ofte. Og det er vel kanskje ikke et godt tegn?! Ja, nå har jeg kjent Morten lenger enn Jonas, mye lenger egentlig, men det skal ikke ha noe å si. Om man er for sjenert til å le når jeg er i nærheten, nei da er det ikke noe håp for deg - dessverre. Jeg er en sånn person som ler av absolutt alt, og det virker som at Morten er det også. Vi har en helt annen kjemi. Sukk. Til og med når jeg prøver å skrive om Jonas og hva det var, om det var noe der i det hele tatt, tar jeg meg i å tenke på Morten. Jeg tenker på han hele døgnet, huff... 

 

Møtes?! Ja, kanskje. Vi har jo kun møttes når han var litt berusa, men jeg syns ikke det var noe galt med det der vi var. Det var jo mitt problem at jeg ikke drakk selv, men samtidig er jeg veldig glad for det. Da tror jeg det ville blitt en Tor og Patrick all over, og det er virkelig en dårlig situasjon å oppsøke. Tor er eksen min, og Patrick er bestekompisen, som jeg nesten lå med, og hadde lyst på gjennom hele forholdet med Tor - enkelt forklart. Morten er høy, glad i barn og dyr, er en artig skrue og veldig veldig attraktiv. Nå har vi blitt enige om å møtes igjen, og det snart. Jeg kalrer ikke vente!!!  Det er mulig han kommer sørover nå neste uke til å med. Hvor han skal bo er usikkert, om det er Idioten eller meg. Det er uansett ikke så nøye, eller jo det er det. Jeg håper han ønsker å bo her hos meg! 

Down.

Nå er jeg inne i en sånn periode igjen. En sånn periode som absolutt ikke er bra for meg. En selvdestruktiv periode. Har hatt en helt fantastisk måned hjemme på østlandet nå, men med en gang jeg kom tilbake til det flotte nord gikk tankene og humøret nedover. Liker det ikke. Jeg har låst meg inne i meg selv. Vil ikke møte noen. Finner ikke energi til å gjøre noe. Men jobbe må jeg. Det er faktisk veldig deilig å jobbe igjen. Det å møte masse forskjellige mennesker. Det å jobbe natt er ikke så moro alltid, men sånn er det. Får ikke sove om nettene uansett, så gjør ikke meg noe å snu døgnet. 

Ellers siden sist har jo egentlig alt vært veldig bra. Jeg har jobbet masse, kost meg hjemme, fått opp gleden igjen til de grader. Og nå så går det bare nedover igjen. Nok en gang. Selve tingene som skjer rundt meg i livet mitt går eksepsjonelt bra, men tankene, selvfølelsen og alt slikt... Raser nedover. Er inne i en periode jeg ikke liker. En ond sirkel. Ikke spiser jeg. Ikke går jeg ut. Ingen ting. Jeg orker ikke det her jeg. Det jeg alltid sitter igjen med som spørsmål er "Hvor mange ganger til orker jeg dette?" og "Hvorfor går det alltid dritt når alt går bra?"... Det er noe jeg aldri får svar på... Dritt.


Foto: Privat.

Untitled

Det er så mye jeg skulle ha skrevet her og del med dere, men da ville dere sitti å lest i evigheter før dere ble ferdige. Så jeg får ta det day by day. Disse dagene er vonde. Gutten i mine drømmer har vist seg for å være en totalt tufs - som alle andre. Han her har jeg hatt følelser for i litt over 8 mnd. Jeg har møtt han til lunsj, ovisning og middager. Det har vel og merke aldri skjedd noe. Men bare måten han er på, personligheten jeg trudde jeg kjente.. Jeg falt så hardt. Ja, det har vært andre gutter som jeg og har møtt og sett på som flotte folk men som jeg innerst inne har hatt følelsen av at er noen drittsekker, og det har de vært også. Men han er.. Jeg har ikke ord, han har vært perfekt på alle måter. Spontan er han, koselig, sykt lett å prate med osv. Jeg vil ha en sånn en. En sånn som han. Men neida. Det gikk jo dårlig med det også. Føler egentlig dagene bare blir verre og verre. For meg selv innvendig. Eksamner og venner og alt sånn kunne ikke gått bedre nå føler jeg. Men nå vil brått jeg selv ødelegge for meg selv, om det er noe forståelig i setninga. Jeg tror jeg er en sånn person som ikke kan tillate meg selv til å være glad for en gang skyld. Når jeg er glad selv, så går jo alt rundt meg til hælvette, mens når alt rundt meg går bra går psyken min til hælvette. Nå er jeg inne i en periode jeg bare sliter med meg selv. Jeg sover alt for mye i forhold til jeg burde. Jeg vil rett og slett bare sove over alle døgn og drite i alt og alle. Jeg er så sliten. Og jeg gjør nesten ingen ting om dagene. Kanskje det er litt kjærlighetssorg inni bildet også, men der igjen er jeg mer forbanna. Det starta nå for en liten måned siden. Jeg var sinnssykt glad, hadde det kjempe bra, det begynte å gå bra mtp skolefronten og det var på vei til å kanskje skje noe med drømmeprinsen, og så starter hue å kødde det til. 

Hadde jeg bare kunne bedøvd den negative hjernedelen min ville alt vært så mye bedre. Nå føler jeg på meg at jeg kommer til å gå inn i en litt lenger periode hvor jeg kommer til å slite med meg selv igjen. Såpass godt kjenner jeg det igjen, og det er nesten litt skummelt. Jeg hører på sinnamusikk og deppemusikk, jeg orker ikke å omgåes med folk, og det med søvnen... Jeg må tvinge meg ut blant folk. Det er slitsomt å gå sånn. Jeg er jo egentlig en kjempe sosial person, selvom jeg enda sliter med mye som ingen vet. Men det er jo derfor jeg prøver å være med folk, for å komme over det og bli bedre. Det er jo det jeg blir fortalt hjelper. Sukk.. I morgen skal jeg faktisk prøve å dra meg ut av senga kl 7 eller 8 å få løpt meg en tur på morgenen. Kanskje jeg får igjen litt energi da?! Hvem vet. Jeg har ikke vært på morgentur på evig lang tid. Jeg har jo ikke hatt ord. Selvdisiplin nå, det må jeg klare. God natt. Håper alle der ute har det veldig mye bedre enn det jeg har! 

Stikkord:

Gutter, gutter, gutter.

Gutter er heroin for jenter.
De vet ikke hvorfor,
men de må ha en gutt.
Uansett kvalitet eller ei.
God eller dårlig.
Jenter er like gale etter gutter,
som brukere på heroin.
Og det gjør like vondt hver gang,
å nå bunnen.
Bunnen er hard,
vond og smertefull.

Tekst: Privat.

So close, so far.

Det finnes stjerner der ute.
Både på himmelen og på jorden.
De er betryggende å se på,
beroligende å se på.
De er flotte personer som tar deg med storm.

Det finnes stjerner der ute.
Både på himmelen og på jorden.
De kommer brått inn i livet ditt.
Og blir der utrolig lenge.
De er flotte personer som tar deg med storm.

Det finnes stjerner der ute.
Både på himmelen og på jorden.
De er nær deg det ene sekundet,
og langt unna det neste.
De er flotte personer som tar deg med storm.


Tekst; Privat.
Bilde: Google. 

Når alt faller i grus.

Mange ganger har jeg blitt spurt hvordan jeg takler alt, og hvordan jeg enda klarer å smile gjennom dagene. Og du skal tro jeg har spurt meg selv om det samme så mange ganger som dere har spurt meg. Og jeg får aldri noe bra svar på det. "Hvordan har du det i dag?" spør du, "Bare bra som vanlig" sier jeg å smiler. De fleste vet det er en fasade jeg putter på meg. Har alltid gjort det. Det er min forsvarsmekanisme. Det er ingen som noen gang har fått vite hvorfor, ikke en gang meg selv. Kanskje jeg er så sterk de rundt meg påstår da. Jeg gråter nesten aldri åpenlyst, da skal det være noe forferdelig som har skjedd, eller rett og slett at jeg har brutt sammen. Det har kun skjedd en gang at jeg har brutt sammen i nærhet av andre enn meg selv eller dyrene mine. 

Jeg går igjennom hver en dag med en sorg innvendig jeg ikke klarer å beskrive. Med en tomhet jeg ikke klarer å fylle. Slik har det vært siden barneskolen. Jeg har opplevd mer enn det de fleste andre barn har. Heldigvis ikke hjemme. Men uheldigvis på skolen. Mange år med mobbing, fysisk og psykisk. Det er ikke noe jeg unner noe annet menneske. Er det derfor jeg er tom innvendig? Fordi jeg alltid vil være redd for at det samme skal skje igjen. Er det derfor jeg ikke klarer å slappe av før jeg kjenner folk? Det er slitsomt. Hver dag med andre mennesker er rett og slett slitsomt. Og det eneste stedet jeg føler for å uttrykke meg er her. Her er det ingen som kjenner meg, og det er jeg glad for. Jeg kan dele tanker og sette ord på dem på best mulig måte, uten at andre trenger å dømme meg. Her er jeg den jeg er. 

Det er så klart gode tider i livet mitt også. Men alltid, like før jeg er på toppen av fjellet, går et steinskred eller snøskred og jeg blir begravd i bunnen av bakken igjen. Selvom jeg føler jeg er på toppen av fjellet når det kommer til å mestre ting, mestringstro, er det alltid noen som klarer å vippe meg av den tynne tynne bakken som er under meg. Og det gjør like vondt hver gang jeg faller, og det går like fort. Det tar lang tid å klatre meg oppover steg for steg, men det tar kun et sekund før alt ligger i grus foran meg igjen. Det er urettferdig. Hvorfor er det noen som bare kan vandre gjennom livet uten å oppleve store problemer, mens andre må slite seg igjennom en dag av gangen? Jeg skulle ønske det bare kunne vært litt mer fordelt. At alle kunne oppleve drit noen ganger, det å bli vippet av fjellet og dette i grusen. Men, jeg får høre på noen kloke ord jeg lever etter;

"Motgang er som en lang, seig oppoverbakke. Det går kun oppover. Klarer du det ikke har du 2 valg; 1. Du kan fortsette å bestige bakken til du endelig er på topp. 2. Du kan velge å gi opp"

Bilde; google

Stikkord:

Livsstilsendring!

Da har vi kommet oss litt utover i januar, og jeg har vært på min diett mot ny livsstil i hele 4 dager. Jeg har klart meg overraskende bra hittil, jeg er nesten imponert av meg selv. Min livsstilsendring går ikke ut på å gjøre så masse forskjellig nytt, men det er enkelte ting jeg ønsket å forandre på. For det første kostholdet mitt. Jeg har egentlig aldri tenkt veeeldig masse gjennom det, jeg har spist det jeg har fått, og det jeg har hatt lyst på nå når jeg bor for meg selv. Det har blitt litt mye snop, og litt mye hurtigmat innimellom. Dette er det nå slutt på. Jeg har overlevd hittil uten snop, uten masse sukker og med en god del grønnsaker. Jeg føler at kroppen higer etter "sukkermangelen" men nok er nok. Aldri mer overspising av sukkerinnholdig mat, og annet drit. Jeg har laget ordentlig middag hver dag hittil, og i dag blir det også mat innenfor samme kategori. Jeg som hater å lage mat syns det nå er blitt en smule bedre, men jeg sier ikke nei takk til å stå over å lage mat for å si det sånn!! 
I tillegg har jeg kuttet ut brus og saft. Eneste jeg tillater meg er et lite glass med tynn saft til middag, og det er faktisk veldig unormalt meg. Så klart, det å starte med en pangstart sånn jeg har gjort er jævlig, egentlig skulle jeg ikke drikke saft en gang. Men, jeg tror jeg vinner mer på dette om jeg starter litt roligere og tar det som det kommer. Men at jeg skal spise sunt, og masse grønt er nå i alle fall sikkert. Så får vi se hvor masse jeg vinner på det!

En ting til som egentlig skulle endres var treningsrutiner og vaner. Jeg har trent minst 5 økter i uka før, om man tenker på skoletimene som trening også - noe jeg gjør da jeg tar det som trening og tar meg selv helt ut. Men jeg skulle og trene på egenhånd de dagene jeg ikke hadde håndballtrening før. I tillegg til en liten økt før håndballtreningene om jeg ikke hadde skole. Men, så har det seg slik at jeg har nå vært sjuk siden 2 juledag. Blir ikke frisk. Halsen er tett, hoster fortere enn f**n, nesa renner om kapp med springen og drit og møk. Febern er heldigvis borte, men kom tilbake på mandag som var, nå er den borte igjen - håper jeg.  Så fra og med mandag, som jeg har satt frist for å bli frisk til, så blir det minst en økt om dagen, og helst 2. De dagene jeg starter kl 10 på skolen med svømming skal  jeg la meg selv få sove litt lenge, men allikevel skal jeg stå opp tidlig å lage meg god frokost og trene styrke først. Jeg er så motivert, jeg har aldri vært så motivert i hele mitt liv tror jeg! Jeg tror faktisk jeg skal ta meg en real styrkeøkt nå faktisk, med en gang jeg har skrevet ferdig dette innlegget til dere! Jeg kjente jeg ble skikkelig gira. Har allerede hatt håndball på skolen, og skal på håndballtrening i kveld, men hallo?! Styrke skal jeg tåle, situps, pushups, knebøy, utfall... Og det finnes masse forskjellige varianter av hver aktivitet. Jeg skal sette meg et mål jeg nå, så skal jeg komme med ukentlig (skal prøve) oppdatering på de. 

Mine mål:
- Ta 40 skrå situps.
- Ta 20 pushups (slike du ser fra Forsvaret, smale og j*vlige).
- Ta 100 knebøy (uten vekt pga knæra mine - gammel skade).
- Ta 40 utfall på hvert bein.
Disse målene vil jeg prøve å nå veldig snart, så i dag blir det å sjekke hvor mange jeg klarer max, og så vil jeg prøve å øke med minst en hver eneste dag framover. Kommer til å bli død, men det skal jeg gjøre! Ønsk meg lykke til! Jeg selv håper virkelig jeg klarer dette. I tillegg til intervalltreninger og styrketreninger med vekter. Dette blir moro!!!

submitted by beauty-out-of-chaos (those back muscles!)  submitted by email submitted by email

submitted by brandnew-eyez submitted by belleofgold submitted by katieheysel 

Ferie, spenning og en næve flaks.

Jeg har i de siste dagene bare kost meg masse. Tok turen opp til Finnmark, ja faktisk, for å bare koble ut og kose meg. Og det har jeg virkelig klart! Livet leker, og jeg smiler. Det er godt! Jeg føler virkelig at bitene jeg har manglet i livet mitt bare fylles mer og mer opp, noe jeg virkelig liker mer og mer for hver dag som går. Jeg reiser sørpå igjen i morgen, da blir jeg der i 16 dager før det bærer oppover og hjem til Bodø. Skal bli godt å komme sørpå, men og tilbake til Bodø. Jeg gleder meg veldig til 2013, det er så mye bra som skjer. Jeg skal blant annet foreta meg en livsstilsendring, mer om det kommer jeg tilbaketil, jeg skal reise og spille håndball i en større turnering med skolelaget mitt, jeg skal stå på slalom så lenge knærne rekker, jeg får masse besøk, bestekompisen min som bor og er fra Bodø dimmer fra Forsvaret og kommer hjem, flere venner sørfra kommer på besøk, og noen fra Finnmark. Nei, 2013 blir et veldig bra år, det har jeg trua på!

Og ikke nok med det, så syns jeg 2012 avslutter med en sykt stor bunke flaks i min favør - endelig. Jeg klarte å miste lommeboka mi her i helgen, og trodde den var fortapt for alltid. Men nei da, jeg får den levert til meg i dag, så jeg er lykkelig! Har vel og merke ikke noe kontant igjen, som er veldig kjipt da jeg hadde ganske mye kontant, men jeg får bankkort, resepter og bilder av venner og familie tilbake. Det betyr nesten mer! Veldig nedtur å miste penger, men det var min feil. Jeg hadde flaks i det hele tatt at noen ønsker å gi den tilbake, det versetter jeg høyt! Slike mennesker liker jeg veldig godt. Men da har jeg lært i alle fall. Man lærer noe nytt hver dag sier de, og det skal jaggu væra rett ja! 

Men nå skal jeg sove en liten time tenker jeg. Ble vekket såpass tidlig i dag, og ikke fått sove etterpå. Så nå som alt er falt på plass, og lommeboka trygt bevart og snart på vei hit, da kan jeg blunde litt. Puster lettet ut denne gang, og lar gleden, livet og alt bare bære meg videre! Livet leker, jeg leker ikke med livet denne gang. Det og er en veldig god følelse, det lover jeg dere! Så nok en gang, rett fra hjertet og levra - jeg har det utrolig bra om dagen. Angsten om diverse virker som slipper, jeg er ikke mye depresiv lenger heller. Som jeg har sagt før - jeg trives utrolig godt for tiden, og jeg har det veldig bra!

Det å finne seg selv

Det skal ikke være lett å leve i den verden vi lever i i dag. Det å finne seg selv og der man føler seg hjemme skal ikke være lett. Jeg har strevd med å finne meg selv, det å finne ut hvor jeg føler meg hjemme, tilfreds og tilnærmet lykkelig. Jeg har vært igjennom mange tunge tider, med både depresjoner og gode perioder. Men så glad som jeg har vært mens jeg har bodd her i Bodø har jeg ikke vært på alt for lenge. Tror jeg aldri har vært så tilfreds noen sinne. Det har vært en tung overgang det å flytte nesten 200 mil fra hjemplassen, men samtidig har jeg virkelig funnet meg et sted jeg ønsker å bo resten av livet. Det å kjenne på den følelsen av å høre hjemme, det er noe av det beste jeg har vært borti. Det er så godt å stå opp om morgenen, gå ut døra å trekke inn frisk og god luft, gå 20 meter og se rett ut på sjøen med flotte stolte fjell i bakgrunnen. Det å kunne gå ned på kaia å bare høre sjøen skvulpe, kjenne frisk vind som suser rundt deg, se en og annen båt kjøre inn og ut av havna. Fantastisk!

Selvom jeg ikke har funnet kjærligheten, noe mange anser som å få en lykkefølelse, så går jeg rundt med en evig lykkefølelse i kroppen. Bare fordi jeg har funnet plassen som virkelig får meg til å føle meg hel. Det å skaffe meg ny jobb har også hjulpet på, og nye venner. Jeg har ikke lyst til å flytte herfra, og gleder meg hvert sekund til en ny dag med nye muligheter. Det å ta bussen til byen er jo koselig i seg selv, selv da sitter jeg å smiler for meg selv. Det er det lenge siden jeg har gjort! 

Det er mye som skal til for å finne seg selv, og jeg har hatt en lang vei. Jeg måtte gjennom mange tøffe år, et overgrep, en haug med idioter av både jenter og gutter, krangler, nye venner, gamle venner som blir til bekjente eller uvenner, fiender og mobbing. Mange tøffe år, med mange opplevelser. Men nå har jeg funnet meg tilrette. Føler jeg selv. Med ny jobb, nye venner, ny skole, nytt miljø og rett og slett verdens mest fantastiske by å bo i. Jeg har fått samlet tankene, jobbet med meg selv, fått litt orden i livet mitt, kommet i gang med et nytt liv. Ikke at det er sunt, friskt og godt - som mange håper på å endre sine til, men et nytt liv som innebærer en mye mer happy meg. En som tenker positivt ofte, om ikke hver dag, en som smiler mer og lever livet. Jeg har til og med begynt å trene mye mer enn jeg gjorde før. Det er et godt tegn i mine øyne. Nå trener jeg 6 dager i uken, og noen dager en dobbel økt. Jeg får til ting på håndballbanen. Sist kamp scora jeg 3 gullmål, noe jeg aldri har klart i en kamp før. Før var det mål på flaks, men nå hadde jeg full kontroll. Jeg har blitt mye mer stolt av meg selv, jeg tror på meg selv og jeg har en bedre selvtillit enn før. Selvom jeg har mine nedfor-perioder, så kommer jeg meg opp fort. 

Det er ikke så vanskelig å være meg om dagen med så mange flotte mennesker rundt meg. Og jeg setter pris på hver dag som går. Jeg gleder meg også til å komme hjem i julen. Denne jula skal jeg være hjemme, jobbe og kose meg med familien. I fjord flytta jeg til ei venninne fra 1 juledag og snakka ikke med familien min på 4 uker. Det håper jeg, og tror jeg, at ikke skjer igjen. Jeg skal ha med meg kameraet mitt over alt hvor jeg går, og jeg skal lage et lite julealbum av den beste jula noen sinne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler det er viktig for meg. Alt skal være perfekt, jeg skal pynte meg, ta bilder og bare kose meg rett og slett. Hvorfor jeg plutselig har begynt å tenke sånn må dere ikke spørre meg om, men nå er jeg klar. Klar for alt! Leve livet, gjøre ting riktig. Jeg har fått en ny sjanse etter å ha flyttet føler jeg, så nå skal jeg gjøre alt rett. Jeg skal vise mamma og pappa at jeg kan, jeg skal stå opp for meg selv, ta tak i ting. Endre på det jeg ikke har klart før, gjøre ting rett. Være en flink datter som kan gjøre mine foreldre stolt for en gangs skyld. Vise dem at jeg ikke gir opp, vise dem at "Hei, dattera deres kan ho også!". Jeg skal fullføre det jeg har startet på, kanskje ikke med de beste karakterene, men jeg skal fullføre. Det er et bra mål i det hele tatt for meg. Jeg skal presentere dem et annet menneske. Det menneske jeg føler at jeg har blitt i det siste. 

Nå har jeg funnet meg selv. En bedre versjon av meg selv. Den mest oppgraderte megselv som noen gang har blitt oppdaget. Og dette er jeg klar for å vise verden! Ikke bare tar jeg studiene seriøst, jeg har vurdert å ta en PT utdanning i tillegg til faglærer utdanningen min i idrett. Så nå har jeg satt meg mål, så får vi se hvor langt det rekker. Jeg har endelig fått trua på meg selv, et boost. Jeg gleder meg!

P. S. Forrige innlegg var skrevet litt i angst for eksamen, nå har jeg glemt eksamen og slappet litt mer av, og det er ikke like skummelt å bo her oppe som jeg følte det der og da. Ja, jeg har hjemlengsel, men jeg tror dette kommer til å gå bra. Jeg vil ikke sørover, og det vet alle jeg snakker med! 

Not so good..

Den siste tiden har jeg vært veldig stille. Dette fordi jeg har nok med meg selv å gjøre for tiden. Mannen i mitt liv er enda i mitt liv, men er nok mer som en veldig god venn av meg, enn noe mer. Det har ikke dukket opp noen særlig på veien heller, noe jeg føler er helt greit. Jeg har tross alt falt som en flue hver eneste gang jeg ser et pent mannebein, men faktisk ikke nå. Det har kun vært han og en annen, men han ønsker jeg ikke nevne her enda. En ting kan jeg si - jeg har ikke tillatt meg å gi slipp på noen følelser enda, og vil heller bare se hvordan dette går og hvordan han oppfører seg. Det er ikke noe vits i å komme med innlegg opp og innlegg ned om gutter, det er noe jeg har gjort for mye.

Jeg kan også garantere dere at det ikke går så veldig bra om dagen. Slik som jeg sier til alle. "Hei snuppa! Hvordan går det med deg? Alt bra?!" mitt svar er som alltid: "Åjaaaada, det går så fint. Stortrives og nyter dagene av nordnorsk natur!" For ja, jeg har nå flyttet til Nord Norge, til Bodø, for de som ikke viste det. Men sannheten er at det ikke går så bra. Jeg føler at jeg trenger å komme meg hjem snart. Til mamma, pappa og lillebror. For å ikke snakke om den ene hunden vi har igjen nå. Han andre ble avlivi den 4 oktober. Jeg sliter med det enda. Han viste alt. Alt. Om tankene mine, følelsene mine og hvordan jeg så på ting. Jeg er helt overbevist om at han faktisk forstod det jeg sa, fordi han alltid la hodet sitt i fanget mitt, og ene labben på låret mitt hver gang jeg hadde kost og klappet på han i evigheter, grått i pelsen hans og alt mulig. Han viste om mine dypeste hemmeligheter, om selvskadingen, overgrepet og angsten jeg sliter med. Han viste mer om meg enn noe annet menneske eller dyr gjør som igjen er igjen på planeten. Han var livet mitt. Det høres kanskje rart ut å ta det så tungt at "bare et dyr" går bort, men de som selv har dyr, og virkelig tar seg tiden til å gi dem hjertet sitt, får alltid et hjerte tilbake. Og det er helt ubeskrivelig vondt når de går vekk...

Hjemlengsel. Det er et ord jeg så og si aldri bruker. Hittil er det kanskje 3 som vet jeg har det, mamma (og da sikkert pappa), bestekompisen min og venninna mi. Eller, hun jeg tror er venninna mi. Jeg vet ikke. Men det er faktisk ikke noe jeg har lyst til å dele enda. Eneste er at jeg er bekymret. Jeg er ikke den som har veldig mange nære venner, eller har en bestemt vennegjeng. Jeg har flere venninner og kompiser fordelt i flere gjenger, og har kanskje 2 som er vår egne lille "verden" for oss selv. Det er jeg meget takknemmelig for. 
Men sannheten er... Huff.. Jeg hater å være så langt fra venner, mine kjære og min familie. Jeg HATER det. Jeg føler det er tyngre og tyngre for hver eneste dag som går. Ja, jeg har fått venner her oppe også, hele klassen min og de 4 jentene i klassen. Vi er bare 5 jenter i klassen. Det er et supert miljø, som jeg ikke ville byttet bort for alt i verden. Så godt klassemiljø har jeg aldri vært i før, noen gang. Men det er dette hjemme da, venner, bekjente og familie. Jeg sier ikke at jeg vil flytte sørpå igjen, for det vil jeg ikke. Nå har jeg virkelig funnet den plassen jeg føler er "meg". Jeg hører så hjemme her i Bodø, og har aldri følt det så bra i hele mitt liv. Jeg ønsker å bli boende her veldig lenge - noe jeg aldri kunne tenkt på en annen plass.

Men jeg sliter veldig med det ønsket om å dra hjem. Etter vofsen gikk vekk er det blitt verre. Det har kanskje ikke gått helt opp for meg at han er borte, men samtidig har det gått opp for meg. Om dere forstår. Jeg gleder meg til eksamen er overstått, da kan jeg bare kose meg de siste dagene her før jeg tar en ferietur til noen gode venner i Finnmark, og endelig hjem. Skulle veldig ønske jeg kunne vært hjemme en tur før det, men sånn er det ikke med den økonomien her. Og dessverre er det ikke alle som forstår det, noe jeg syns er ufattelig leit. På veggene mine her oppe henger det bilder av venner hjemmefra og fra året jeg bodde borte i fjor. Det stikker en liten klump hver gang jeg ser de, men på en annen måte er det litt godt og. Det viser jo at jeg er glad i dem, gjør det ikke?!

Godt å vite at om under en måned er jeg hjemme igjen, til alle kjære. For vit det, jeg savner dere så ufattelig mye at dere ikke skulle trodd det!!! 

Foto: Privat!

Mannen i mitt liv har dukket opp!

Når jeg sitter her aleine på kvelden begynner tankene å vandre. Men denne gangen er det ikke en lengsel til det jeg kunne ha hatt. Nå er det en annen type lengsel. Lengsel etter noe jeg har manglet siden jeg var 15 år, deprimert og skadd for livet. Et arr som sitter i tankene, som aldri vil gå bort. Det vil alltid være der. En person som har overgrepet seg på meg. Brukt meg, utnyttet seg av meg... Lurt meg! Det er vanskelig for meg å stole på det motsatte kjønn etter dette. Jeg turte ikke være kjæreste, eller holde på med noen gutt som noen sinne ønsket noe mer enn kyssing. Dette varte i over 3 år. Da ville jeg bare ha det unnagjort og hadde en one night stand. Etter dette har jeg ikke lært hva det å virkelig elske noen har vært. Jeg har aldri sagt det til en gutt, mann, eller noen som virkelig har vært i nærheten av å bli noe mer enn bare en venn. Jeg har sagt dette en gang til min aller beste kompis, dagen før han prøvde på selvmord. Jeg var klar over at han skulle gjøre det, men ikke når. Jeg prøvde å stoppe han, men han hørte ikke. Takk og lov for at han overlevde. Det har bare gjort oss sterkere som et vennepar. Han er det eneste mannfolket jeg har sagt det til, som jeg virkelig mener det til. I ordet "elske" legger jeg mye. Det skal være en person jeg liker så mye at han går forann alt mitt. Jeg skulker gjerne skolen for han, blåser i familien for han, jeg ville rett og slett ofret alt for han. Og det vet han nå!

Når jeg sitter sånn å tenker kommer jeg over alt det gode som har skjedd i livet mitt fra jeg var 15 til nå. Tiden etter overgrepet var tung, jeg var deprimert, skadet meg selv og hadde det ikke godt. Det satt lenge i meg. Helt til i fjor faktisk. Det var noen tilbakefall i fjor og, hvor jeg hadde lyst til å hoppe ut fra en bil når vi kjørte i 90km/t. Men noe inni meg sa nei. Det er en dypere mening med meg, og det jeg gjør. Eller det jeg kommer til å gjøre. Jeg tror selv at den meningen er at jeg kommer til å gjøre en forandring. Jeg vet ikke med eller om hva, men det er den følelsen jeg har inni meg. At jeg kan gjøre en forandring her i verden på en eller annen måte! 

Jeg tenker på de guttene jeg har vært borti de siste 5 årene. Det har vært snille gutter det første året etter overgrepet, men etter det har jeg bare blitt såret. Gang på gang. Såret så mye i 4 år at jeg har gitt opp kjærligheten. Jeg tror ikke på den lenger. Jeg har fortsatt et sterkt ønske om å gifte meg, få barn og virkelig finne mannen i mitt liv. Men sånn jeg har erfart så blir jeg nok singel i alt for lang tid. Tror jeg. Jeg har møtt en person her oppe, en gutt. Han har virkelig fått meg til å tenke anderledes. Jeg har kun møtt han, i edru tilstand, en gang. Men den ene gangen fikk meg til å se på det på en helt annen måte. Han er fra Finnmark, jeg er fra Østlandet. Det er lang avstand, men det hjelper å gå på skole sammen. Jeg vet ikke hva som har virket inn på meg. Kanskje det at han faktisk spurte meg om å spise lunsj med han. Han viste at jeg var full, så kanskje det var en taktikk det også!? Hva vet vel jeg. Etter dette har jeg vært så redd for å snakke med han. Han er en kjempe flott fyr. Og er det noen som skal klare å skrelle vekk lag for lag med beinharde masker så tror jeg det kan være han. 

Jeg er ei jente som smiler og ler dag ut og dag inn. Men bak fasaden sliter jeg litt med meg selv. Enda. Etter 5 år. Jeg har den laveste selvtillitten man kan finne. Jeg respekterer ikke meg selv, klarer ikke finne ett eneste positivt ord om meg selv og føler meg fremmed hver gang jeg setter på meg masken min. Men jeg har lært, og erfart, at det er de som later som at de har det best som har det værst. Jeg har fått 4 fantastiske nye venner, jenter for en gangs skyld. Jeg tror jeg klarer å åpne meg til de etter noen måneder til med tillitsbygging. Jeg tror jeg kommer til å få 4 nye venner for livet. Noen jeg kan snakke med om alt, fortiden og fremtiden. Og om jeg da i tillegg har fått en fantastisk flott ledsager ved min side, ja da tror jeg at min lille "trives-ikke-noen-plass"-boble vil sprekke og jeg kommer til å finne meg selv. Håpet er der. Tvilen er der. Ønsket er der. Men, jeg tar det som det kommer.

Jeg tør ikke håpe på noen ting som helst. Jeg føler jeg bare roter til tankene mine når jeg ønsker og håper på noe for mye. Jeg er ikke den typen. Virkelig! Savnet etter mitt gamle liv, det jeg hadde for ett år siden, er der hver dag. Men nå trives jeg så godt med det jeg driver med nå. Studiene er noe som passer meg midt i blinken. Men jeg ønsker meg tilbake. Tilbake på gamle jobben, gjøre det jeg trives best i, gå i de klæra jeg virkelig trives i best av alt! Men, inntil videre skal jeg leve i nuet. Studere, være med gode venner og pleie forholdet til meg selv. Det er virkelig noe jeg skal jobbe med framover. Nå er det nok! Inn med selvtilliten, om jeg får det til, gjøre det jeg kan best - skjule smerten og leve som om alt var perfekt! Kanskje en dag i nær eller fjærn framtid - kanskje da jeg sitter å leser på dette og tenker; "Jeg klarte det". Da vil jeg være fornøyd. Men inntil da skal jeg glede meg over dagene jeg har. Jeg skal glede meg til fredagen, når jeg skal på ny date med denne kjekke gutten. Han som er 2 år eldre enn meg, men som jeg tror litt at kan skrelle meg som en løk til han kommer innpå meg og blir der. Jeg håper det, men jeg tviler også. Jeg har ingen god erfaring med gutter, kjæresterollen eller noe som hører til det. Men denne gangen skal jeg gå all in, jeg skal klare å overbevise meg selv om at det finnes en sjel der ute som er snill tvers igjennom. Og jeg skal la meg selv klare å stole på han, og bli hos han.

Jeg ønsker at jeg om noen år kan lese tilbake på dette å tenke; "Jeg klarte det!"

Stikkord:

Jeg vil være en vampyr!

Mørket faller, og tankene koker. Det er ofte de samme ekle, skumle og ubehagelige tankene som dukker opp. Samme tema hver gang. Døden. Er det en ting jeg virkelig hater mer enn noe annet, så er det døden. Hver gang jeg tenker på dette blir jeg skremt. Jeg begynner å kaldsvette, fryse, være for varm, hodepine... Det er bare de lette symptomene på min panikk, eller angst, for døden. Jeg får så vondt inni meg når jeg tenker på det. Hele kroppen stivner, blir kald og så skjelver jeg verre enn et tørt aspeløv. Jeg gråter så forferdelig at mamma lurer på om det er noe galt. Jeg har så lyst å skrike ut i verden, skrike ut om at jeg ikke vil dø. Jeg er så redd for at jeg ikke får føle det jeg føler nå lenger. Ikke være meg, et selvstendig menneske. Hadde det bare finnes noe som faktisk var vampyrer, med evig liv. Da ville jeg ønsket å blitt en av dem. Ikke en blodtørstig morder, men en som overlever på lite. For jeg er så redd for å dø. Jeg ville virkelig gjort hva som helst for å slippe det. 

Jeg gruer meg til den dagen noen av mine familie medlemmer må gå vekk. Jeg har heldigvis både mormor, bestefar, farmor og farfar i live enda. Men i min tid har jeg mistet 3 oldemødre og 1 oldefar. Oldemor og oldefar på mamma's side var jeg for liten til å skjønne hva som skjedde, så det stikker ikke dypt. Men da jeg mistet "Besta" i 6. klasse var jeg knust. Jeg skulle aldri møte denne fantastiske damen igjen, aldri. For 1 år siden, 13. mai 2011, mistet jeg min siste oldemor. Det er det værste jeg har vært med på hittil. Hun hadde så mye klokt å si, og var så god. At jeg aldri mer får sett hun, eller hørt stemmen hennes, eller noe, en gang til er vanskelig for meg enda. Det er da jeg lurer på hvordan jeg i det hele tatt skal takle å miste tanter, onkler, kusiner, fettere, besteforeldre, broren min eller foreldrene mine. Jeg som sliter så fælt med å takle dette i det hele tatt. 

Hvorfor må det være sånn at lillebror på 16 klarer å tenke "Alle må igjennom det, uansett, så jeg må jo bare gjøre det beste ut av det?!", mens jeg på 20 tenker at det er det jævligste jeg noen gang må tenke på? Det er urettferdig. Og hvorfor må disse tankene gjennomsøke meg nå? Jeg har hatt dødsangst, panikk mot død, kall det hva du vil, siden jeg var 4 eller 5 år gammel. Det er 15-16 år det. Aldri har jeg søkt om hjelp, for jeg har gått i over 10 år nesten, uten å ofre det en tanke. Men nå, det siste året har det gjennomsøkt meg. Hvorfor det? Jeg vil jo ikke tenke på det, jeg vil ikke dø. Jeg er rett og slett livredd! Når tårene pipler nedover kinnet, prøver jeg å tenke positivt, at det er lenge igjen. Men jeg har en ond stemme som alltid bringer meg tilbake på temaet igjen. I tillegg er jeg for feig til å søke hjelp, jeg syns det er flaut. "Hei, jeg er 20 år, og jeg har lidi av dødsangst siden jeg var 4!" Jeg vil virkelig ikke dø, jeg er livredd!!!

Tumblr_m815v9kcpt1rw9hlgo1_500_large
Kilde: we<3it.com

Smiling

Jeg klarer ikke skjule gleden lenger. Da du ringte meg på torsdag, med den hese deilige stemmen din. Jeg kjente jeg fikk en stor klump i brystet, fordi jeg savner deg sånn. Du sa at jeg var den første du hadde tenkt på når du hadde kommet inn på morgenen etter jobb, og det var derfor du ringte meg med en gang. Du hadde verken dusjet eller sovet ut etter å ha mistet nattessøvnen. Men det båste du langt i, sa du. Jeg kjenner fortsatt hjerte pumpe litt ekstra når jeg tenker på det. Det var meg du ringte først! I tillegg sender du sms'er til meg hver dag. Hjertet mitt stopper opp et lite øyeblikk hver gang det står navnet ditt på mobilen. Følelsene tar kontroll.

Jeg savner deg, og jeg er glad i deg!


Tekst: Privat.
Bilde: Google. 

So bad

Noen mennesker setter store spor med en gang. Sånn som du har gjort hos meg. Det er en uke siden jeg så deg for første gang, på flyplassen. Da jeg fant ut at vi skulle samme sted kjente jeg at jeg ble glad. Vi satt nesten ved siden av hverandre på flyet, så vi pratet litt. Da vi landet spurte du meg om jeg skulle samme sted, og det skulle jeg. Du spurte om du kunne ta følge, siden jeg hadde vært der før, og så klart kunne du det! Vi gikk å pratet bortover, om alt og ingen ting. Vel fremme tok virkelig praten av, etter vi hadde installert oss på hvert våres rom. Vi tok følge til en kiosk i nærheten, lo og pratet enda mer. Det var som om vi hadde kjent hverandre hele livet. I mistefall en god stund. Jeg var ikke klar over at jeg kunne møte en slik person, sånn som du. Du var kanskje ikke noen "drømmemann på stolt hvit hest", men den personligheten som du oser ut mot meg tok virkelig meg med storm. Etter som kvelden kom ble vi enige om å sees neste dag, og det gjorde vi. Hver dag fra vi møttes, til jeg dro, var vi sammen. Snakket, spiste og gjorde alt sammen!

Du var like glad i å prate som meg, og med en behagelig, sexy og nydelig dialekt gjorde det ingen ting. Stemmen din var noe hes, men fantastisk god. Jeg husker spesielt den ene dagen hvor jeg satt på rommet ditt, du spurte om ikke jeg ville være med i kiosken. "Ja, så klart! Men jeg må bare løpe opp på rommet å hente meg en genser og et par sko." sa jeg med et smil. Jeg husker fortsatt hva du gjorde, som om du skulle gjort det i dette øyeblikket. Du smilte lurt, og så gliste du slik at colgate-smilet ditt smeltet meg nok en gang. Så tok du av deg genseren du selv hadde på deg, og gav til meg. Du tok en annen selv, og gav meg et par slippers. "Sånn, nå slipper du å gå og hente noe!". Jeg tok på meg genseren, og lykke følelsen kom like raskt som smilet mitt møtte ditt. Det luktet deg av genseren, og jeg nøt øyeblikket. I kiosken der ble vi sett på mens vi sto i kø. Du hadde klaget over en litt sår nakke, så jeg tilba meg å massere - noe du tok i mot med glede. Vi så vel ut som et lite par, eller noe liknende. Ukjente fjes smilte og nikket til oss, så godt det var å være meg der og da! 

Ikke nok med det, da vi skulle legge oss så fikk jeg ikke lov til å levere fra meg genseren din. Den kunne jeg ha så lenge. Den ble med i sengen den kvelden. Jeg lå bare å luktet på lukten av den nydelige gutten jeg hadde møtt, som satt i genseren. Jeg er helt sikker på at jeg sovnet med et lite smil rundt munnen den kvelden. De neste dagene ble brukt til å snakke en del, sole oss, og snakke enda mer! Jeg har stor kost meg hele tiden. Det var så leit den siste dagen jeg var der. Vi satt på rommet ditt å snakket. Snakket om at vi skulle møtes igjen når du og var hjemme. Selvom vi bor på forskjellige plasser. Jeg begynte å gråte litt, for jeg syns det var så trist at allerede en uke var omme. I tillegg skulle jeg dra tidlig neste morgen. Du la deg med hodet i fanget mitt og holdt rundt meg. Det er den beste og verste følelsen jeg har hatt på samme tid. Tårene mine kom, trillet sakte ned langs kinnet mitt og landet i de fine krøllene dine. Jeg kjente at du og felte noen tårer. Det var en god men forferdelig følelse.

Nå sitter jeg hjemme, tenker på deg. Hvor mye du må kose deg, og hvor mye du må ha glede av dagene framover. Jeg ønsker i alle fall at vi sees igjen, og forhåpentligvis blir dette ikke lenge til. Jeg savner deg allerede. Noe jeg syns er forferdelig vondt! For inni meg gjør det vondt i hjertet mitt når jeg vet du ikke er med meg. Jeg angrer på at jeg gav tilbake genseren din. For hvis jeg ikke hadde gjort det ville jeg kjent lukten av deg enda, og kunne trøstet meg med det. Jeg har tenkt på om jeg har noe som helst plagg som kan lukte deg, men det er det ikke. Jeg bare trøster meg selv med - at jeg ser deg igjen snart. 
Kjære deg, jeg savner deg så utrolig mye! Det gjør vondt, og godt!

 Tumblr_m6ed85xwmu1rxcxmko1_500_large
Bilde: weheartit.com
Tekst: privat 

Stikkord:

Mind Fucked

Jeg tenker veldig ofte på en spesiell person, og han er det veldig få dager siden jeg møtte. Jeg trodde ikke jeg skulle tillate meg selv å føle noe for noen av det motsatte kjønn igjen. Og spesielt om det ble lang distanse mellom. Men joda, jeg har slått på stortromma og jeg er lykkelig. Sitter å prater med han i skrivende stund, som om vi skulle ha kjent hverandre i evigheter. Det går i alt mulig rar. Hvorfor jeg bor her jeg bor. Hvordan jeg klarer å gjøre slik og slik. Det og det. Og vet dere hva? Dette er det jeg har ventet på. Det virker som at han faktisk ser meg, ikke overflaten av meg, men MEG! Han kommer med så mye søtt og koselig at jeg blir helt overveldet. Jeg vet ikke hva jeg skal si til han, og hva med neste gang jeg møter han? Jeg er sikker på at hjernen min kommer til å kortslutte og jeg svimer av... Så mye påvirkning har han på meg. Det skumleste er at jeg egentlig ikke vet så mye om han, men samtidig virker det sånn! Jeg er så glad om dagen at det skremmer meg. At en eneste person kan gjøre så stor forandring viste jeg ikke. Og det aller verste med det hele er at jeg flytter herfra om 5 dager. Da er det bort, vekk og veldig sjeldent tilbake. Så på fredag skal vi møtes. Jeg gleder meg, selvom jeg tror jeg kommer til å være en idiot. Kommer ikke til å åpne kjeften å si noen ting. Nei, fysj, nå må jeg stole på meg selv!!! Jeg kommer til å ta han med storm, og fortsette med det gode vennskapet, eller hva det nå enn vi har, og utvikle det videre!

Stikkord:
Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Februar 2015
hits